Om oversetternes utfordringer: Synne Hedlo kommenterer Cecilie Wingers åpne brev.
Nedgangen i forlagenes innkjøp av utenlandske titler for norsk oversettelse skaper debatt rundt hvem som skal få oversette. Glemmer vi nå hvordan folk i det hele tatt blir oversettere?
I kjølvannet av sitt åpne brev til forlagenes oversattredaksjoner utdyper Cecilie Winger overfor BOK365 at «Innen kioskbok-segmentet hersker egne ’skurkeregler’, med uorganiserte oversettere og langt lavere honorar.»
Winger setter aktørene i dette segmentet opp mot «de store, seriøse forlagene» som «har tatt inn nye folk fordi det har vært viktig å rekruttere en underskog». Jeg kan uten problem stille meg bak at de store forlagene har en sunn policy på det. Og jeg går lenger enn det. Hvorfor burde ikke alle forlag – uansett størrelse – ha dette? I stedet blir de andre forlagene tildelt skurkestatus. Det finnes også en rekke både mellomstore og små forlag som samvittighetsfullt rekrutterer og bygger opp oversettere, som etter hvert kan søke om opptak til Norsk Oversetterforening om de ønsker det. Veien til å bli profesjonell oversetter går sjelden fra null oversettererfaring til 100 % MNO-sats på første oppdrag.
Vi hever oversetterne
Manustjenestebyrået Nye Tillen, som jeg jobber i, bruker hverken pensjonister eller nybegynnere som oversettere i dag. Da vi startet for drøyt fire år siden, hadde vi det. Men honorarsatsene våre var uholdbart lave, og ingen ble fornøyde; verken kunder, oversettere eller vi selv. Våre oversetterhonorarer ligger fra rundt to tredeler til flere ganger MNO-takst, eksempelvis i et ferskt tilfelle med oversettelse av lyrikk. Oversetterne hos oss blir ikke rike, men de beste har inntekter godt over et norsk gjennomsnitt. Det gir oss på ingen måte følelsen av å drive etter «skurkeregler».
Vi organiserer oversetterne etter tester, tar oss av dem både faglig og sosialt og gjør dem bedre. Alle manus er innom kontoret minst én gang til kvalitetssikring i løpet av en oversettelsesprosess. Vi avholder jevnlig Oversetterforum hvor bokoversettere, med oppdrag hos oss, går gjennom utfordringer i manusene de sitter med, i plenum og får tilbakemeldinger fra både de andre oversetterne og oss i byrået. Dette, vil jeg mene, er også et tiltak for å holde oversetteryrket i live.
Flere veier til Rom
I byrået har vi mye å takke Norsk Oversetterforening for. Vi verdsetter den profesjonaliseringen den tilfører yrket, og vi forholder oss til foreningens satser i vår utregning av egne oppdrag. Vi er ikke interessert i å være et byrå som ikke har et visst honorarnivå, slik at vi ikke kan holde i hevd et kvalitetsmessig godt nivå på oversetterne. Spørsmålet er likevel om ikke Norsk Oversetterforening vil stå seg bedre på å anerkjenne kioskbok-segmentet som et eget felt og åpne for forhandlinger om et satsnivå 2 i avtaleverket?
Jeg vil understreke at jeg har full sympati med de profesjonelle oversetterne som opplever nedgang i antall oppdrag, med de utfordringene det medfører i så vel yrkes- som hverdagsliv. Men å dele verden inn i skurker og helter vil ikke føre til flere oversetteroppdrag. Jeg tror en bedre løsning er å være enige om at det er flere veier som fører til Rom.
Synne Hedlo
Daglig leder i Nye Tillen
