Lyrisk: Anders Neraal har valgt Herman Wildenveys "Nocturne" som ukas dikt.
Hjemme var det mest min mor som virket for romantikken. Hun lærte meg tidlig å bli glad i Herman Wildenvey (1885-1959). En av de første bøkene jeg husker å ha lest er den vakre erindringsboken En lykkelig tid. En annen bok som lå hjemme var diktsamlingen Kjærtegn (1916) hvor han i avsnittet «Hjembygdens Sanger» skriver:
Ute fra verden vide
kaller en sang meg hjem.
Hjembygdens bakker blide
Herren velsigne dem.
Wildenvey forblir blant våre mest folkekjære lyrikere. Han skrev ofte om kjærlighet og kalles gjerne vårens og forelskelsens dikter. Reiste han på turné med diktene, var det til utsolgte hus og drømmende kvinner. Førsteopplaget på en diktsamling fra Wildenvey var ofte titusen og over førti utgivelser etterlot han seg. Vil du lese mer om Wildenvey vil jeg anbefale Tom Lotheringtons biografi Wildenvey – et dikterliv (Aschehoug 1993).
Størst glede gir likevel diktene. Et av de siste diktene Wildenvey skrev har tittelen «Nocturne». Uforglemmelig tolket av Jon Eikmo på albumet En dikter i sitt rike (2011) her.
NOCTURNE
En lampe på bordet brenner
og lyser blekt over år.
Jeg skriver dikt mine venner,
og dikt etter dikt forgår
stumt under mine hender.
Endelig litt å sitere…
for dem som vil skrive selv:
Jeg vil ikke skrive mer.
Jeg skriver allikevel,
Herren velsigne dere!
Ensomhet er fornøden,
stumhet er på sin plass.
Natten er morgenrøden
om noen timeglass…
Er der et dikt efter døden.
