En kølle av en bok

Bergen er ikke en by, men en tilstand, en 40 år lang krigstilstand der en håndgranat av en forskningsrapport ble kastet inn i offentligheten i oktober 1981. Etter de mange harde slagene kommer nå en faglitterær bok om 40-årskrigen, og en del gamle soldater er tilbake i skyttergraven.

Det er en forbløffende historie Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristiansen forteller i boka Politivoldsaken. Gjengitt i én setning: Voldsrapporten er en fabrikasjon, det største forskningsjukset i Norgeshistorien.

Politivold-byen?

Det er nesten ikke mulig å gjenskape hvor betent saken var. På et tidspunkt hevdet professor Anders Bratholm, som skulle komme til å ta last og brast med forskerne Nordhus og Vogt, at tilstanden i Bergen var betenkelig nær politistaten. Korpset i Bergen skulle være det mest voldelige i hele Nord-Europa.

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen:
Politivoldsaken

Sakprosa
Vigmostad & Bjørke
sider 446

Etter som støvet ble virvlet opp handlet politivoldsaken om personers ære, om rykter, injuriesaker, spaltekilometere med avispolemikk, akademiske opprop, granskingsutvalg og en av de mest omfattende politietterforskninger noen gang – og det mot et politikammer og mot en statsadvokat. Enkelte av rettsoppgjørene gikk like til Høyesterett og den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Det er her forfatterne Kvam, Magnus og Kristensen rykker tilbake til start og demonterer det opprinnelige forskningsmaterialet. Der forskningen påsto at det skjedde 360 voldshandlinger utført av politiet i Bergen – ikke litt knuffing, men brutal, langvarig og til dels sadistisk vold – i løpet av ett år, sier forfatterne nå: Vi vet hvordan dette gikk til. Forskeren Nordhus snoket i journaler, opererte med falsk identitet. Summen av grove metodefeil og manipulasjon er svindel. Prosjektet ble presentert i 58 bind på 12180 sider, et helt meningsløst papirsløseri, med tabeller som fyller bind på bind og ikke er relevant for forskningsspørsmålet. To paper your conterpart to death, som det heter i amerikansk tv-krim.

Mulig å kjøpe premisset?

Er det mulig å kjøpe Kvam, Magnus og Kristensens vurderinger av at Nordhus og Vogt var juksemakere, og de påfølgende granskninger og rettsrunder ikke loddet dypt nok til å se, eller ville se, svakhetene?  Kunne så mange presumtivt intelligente mennesker hoppe på vogna uten å ha satt seg inn i sakene? Ja, det er faktisk påstanden forfatterne vil ha oss med på. Godtar man premisset, åpner det for noen svimlende perspektiver. Feil bygger på feil og en rekke av intellektuelle slukte agnet og ble høyrøstede politikritikere på sviktende grunnlag.

Jurister og akademikere som hadde biroller på «forskersiden» på 1980 og 90-tallet forsikrer om at politivoldforskningen ble særdeles samvittighetsfullt gjennomgått av Bratholm/Stenberg Nilsen- utvalget og i domstolene. Og her kommet man til et springende punkt, om hvem som var kompetente til å vurdere et forskningsarbeid som bygget på samfunnsfaglig metode og statistikkbehandling. Anmelderen tør kalle seg samfunnsviter. Juridisk metode, sa lektoren i en metodeforlesning, det er enkle greier, man siterer sin læremester og dernest seg selv!

For snekkeren er alt hammer og spiker og for Justisdepartementet var det opplagt at to jurister – strafferettsprofessor Bratholm og den anerkjente privatpraktiserende advokat Stenberg Nilsen – var den rette bemanningen for å ettergå et prosjekt av presumptiv samfunnsvitenskapelig karakter. Bratholm led av et utpreget bekreftelsessyndrom. Forfattere har ikke holdepunkter for at professoren bevist jukset. Men han hørte – og overhørte – viktige innvendinger om metodiske feil fra personer som visste hva de snakket om, deriblant professor i psykologi Dan Olweus og den danske politiforskeren Henning Koch. Koch hadde lest materialet som en del av en nordisk gjennomgang av politiforskning og fant det overraskende at Nordhus og Vogt tok alt voldsofrene fortalte for god fisk.  Det manglet en meningsfull sondring mellom politiets lovlige maktanvendelse og ulovlig politivold.

Ubehagelig bok

Forlaget Vigmostad & Bjørke har gitt ut en ubehagelig bok som måtte skrives. Boken gir leseren mer enn leksjoner i forskningsjuks, vi får beretninger om fargerike hovedpersoner, vi får den elleville historien om voldsforskernes hesteeventyr og vi får høre om forretningsmannens Nordhus kjede av snackbarer som endte i en dundrende konkurs.

Forbløffende fakta triller som erter ut av posen. Hva skal til for å være «forsker»? Gunnar Nordhus hadde en forberedende prøve som eneste eksamenspapir fra universitet. I offentligheten ble han omtalt som stud.jur, andre ganger som vitenskapelig assistent og forsker. Og hvem sto bak forskningen? Det var en privat stiftelse, eid av Edvard Vogt, den andre forskeren. Dermed fantes ingen institusjonell forankring og fagfellevurderinger som er et viktig bolverk mot slett forskning. Nordhus blir for øvrig fortsatt titulert jurist på wikipedia.

Nordhus er en 30 år yngre halvbror av den legendariske forsvareren Alf Nordhus, som dukker opp i fortellingen i et mellomspill som prosessfullmektig for halvbroren i et injuriesøksmål mot Morgenavisen. De tapte så det sang. Gunnar Nordhus endte i 2017 på tiltalebenken i en straffesak og dømt til fem års utbetingel fengsel i en sak om bedrageri og underslag.  Han forfalsket underskriftene til sin daværende kone og sønn og satte dem i stor gjeld. Dette er vond lesning. Men Nordhus og Vogt fargerike liv og levnet er så langt utenfor A4-formatet at det må være tillatt å si at det er drivende lesning.

Motiver og ballespark

Mottakelsen av boka Politivoldsaken har vært blandet, fra bifall til sterke reaksjoner. For det første er tidspunktet for bokutgivelsen feil, for den burde kommet på 1990-tallet. Det er Bjarne Kvam enig i, for han fikk svanger med et manus som ingen forlag den gang ville ta i. For det andre er det uetisk å utgi en bok nå som så mange av datidens aktører er døde. Hovedpersonen Gunnar Nordhus er syk. Døde menneskers ettermæle, familie og uskyldige rammes av omtalen. Slikt vil alltid være etiske argumenter, som må veies, selv om det ikke er argument av substansiell karakter. I tillegg kommer noen ballespark mot Bjarne Kvam fordi han skrev kritisk om en filmdokumentar om boomerangsakene i 1995, og det skal være grunnlag for kritikk? Det viser vel heller en slags konsistens i Kvams tenking, der spiren allerede var sådd.

Nestor i politiforskningen, professor emerita Liv Finstad, var på 1980-tallet leder av Rød Valgallianse og en av dem som engasjerte seg for voldsforskerne. Nå har hun bidratt med et sitat til bokutgivelsen hvor hun sier at hun aldri har lest maken til ettergåelse av et påstått empirisk materiale. Hun sier til media at politivoldsaken har preget kriminologifaget opp til vår tid.

Når skjulte og åpne motiver blir et tema i forbindelse med bokutgivelsen, så må anmelderen redegjøre for sin befatning med saken. I 1987 var jeg fersk informasjonsleder i Justisdepartementet og jeg fikk sitte bi i et møte der riksadvokaten informerte om Oslo-politiets etterforskning av sine kolleger i Bergen.

– What´s rotten in the Kingdom of Bergen, spurte departementets mann.

Hva som ble svart husker jeg ikke, men jeg vet mye mer om saken etter å ha lest Kvam, Magnus og Kristensens bok.

Det er inflasjon i anbefalinger om å ta bøker inn i pensum i det ene eller andre fag. Men denne boken er et nødvendig curriculum der studenter skal dannes i kritisk tenkning

KJELL SOLEM