– I dag opptrer fascisme ofte i dress og slips, den kaller seg som regel ikke fascistisk, sier Jonas Bals om boka "Våre kamper".
Våre Kamper er en slags «kokebok» mot fascisme. Historiker, politisk rådgiver og forfatter, Jonas Bals, har gitt ordet til antifascismen – ofte glemt i historien. Ideen fikk han da en fagforeningskamerat skrev til ham og sa at sønnen hennes arbeidet med en skoleoppgave.
– Han skulle lese Hitlers bok Mein Kampf, og lurte på hvilken bok som kunne fungere som en motpol under lesningen. Jeg fant ut at en sånn bok manglet, sier han og fortsetter:
– Det er et paradoks, for vi pleier å si at den som ikke lærer av historien, står i fare for å gjenta den.
Blant hundretusenvis av bøker om nazistene og fascistene, har vi kun et fåtall om antifascistene som bekjempet den. I Våre kamper (Res publica) trekker Bals linjer helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen, men også til dagens kriger.
– Jeg skulle ønske boka ikke var så aktuell som den dessverre har blitt, sier Bals.
– Fascisme opptrer i dress og slips
Fascismen er igjen på fremmarsj – tilbake som en politisk kraft. Bals trekker frem 6. januar 2021 – Stormingen av den amerikanske kongressen, et voldelig angrep på den amerikanske kongressbygningen utført av tilhengere av president Donald Trump – og mener kuppet ikke burde kommet som noe sjokk.
– For har disse folkene først fått makt, gjør de som regel alt de kan for å beholde den, sier han.
– Fascismen er tilbake som en politisk kraft – men hvordan skiller den seg ut fra tidligere uttrykk?
– I dag opptrer fascisme ofte i dress og slips, den kalles seg som regel ikke fascistisk, og den har erstattet klassisk rasisme med «etnopluralisme» og andre ny-ord, sier han og legger til:
– Men mye er også likt. Det er for eksempel viktig å huske at fascistene sjelden kom til makta gjennom kupp, de kom til makta gjennom demokratiske valg og gjennom koalisjoner med andre borgerlige partier. Det begynte gjerne med «illiberalt demokrati», og så kom diktaturet etter hvert. På samme vis ser vi at fascismen i dag ofte er et koallisjonsprosjekt, som i USA. Selv om mange republikanere ikke er fascister, er det fascistene som setter tonen, angir retningen og som skaper energi og framgang.
– Handler fremveksten av fascistiske bevegelser og regimer mye om ledernes personlighet, heller enn at samfunnet «tillot» dem å gro frem?
– De som først blir fascister er gjerne tiltrukket av vold, karismatiske personlighet og av ideologi. Så snart de blir mange nok til å signalisere makt og styrke, kommer gjerne medløperne til: De som ser en rask måte å bli rik på, de som heier på bøllene, de som ser en karrierevei eller som bare er misfornøyde med det bestående For at de skal få virkelig makt, er de imidlertid avhengig av noe mer: De er avhengige av at mange nok er passive tilskuere, at folk lar dem ta over – enten fordi det er mest bekvemmelig, eller av frykt.
– Derfor er det ikke nok å være ikke-rasistisk eller ikke-fascist: Vi må bli antirasister og antifascister.
Den amerikanske borgerkrigen
I Våre kamper trekker Bals ideologiens røtter helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen som utspring til fascismen.
– På hvilken måte henger fascismen og rasismen sammen?
– Etter borgerkrigen oppsto den første gruppa som uniformerte seg, som brukte organisert vold som politisk virkemiddel, og som med terror klarte å trykke ned igjen folk som akkurat hadde reist seg og krevd frihet og likhet.
– I Russland gjorde gruppa «De svarte hundre» noe liknende mot jødene kort tid etterpå, og i 1919 etablerte Mussolini den første italienske kampgruppa «Fasci italiani de combattimento». Med et hadde fascismen ikke bare fått et rom, men også et navn. Alle disse gruppene var rasistiske i sitt vesen. De mente noen mennesker var mer verdt enn andre, og de som var aller mest verdt var hvite menn fra overklasse. De skulle ha rett til å beherske ubegrenset, og om nødvendig utrydde de som var mindreverdige.
Glemte organisasjoner
I boka beskriver Bals også blant annet det som i dag for lengst er glemte organisasjoner i Norge.
– Som det paramilitære samfundsvernet, det 100 000 mann sterke Fedrelandslaget, voldsmennene i Den nasjonale legion og selvsagt Vidkun Quislings Nasjonal Samling. Men jeg beskriver også det antifascistiske Arbeidervernet, og datidas innvandrerungdom, som stort sett var jøder. De var ute i gatene og jagde nazistene sammen med antirasistisk arbeiderungdom, rev ned plakater og stanset møtene deres. Det mest dramatiske valgmøtet i norsk historie, «Slaget i Birkelunden» høsten 1933, er en del av den historien. Da ble Quisling og nazi-hirden hans bokstavelig talt jaget tilbake til vestkanten.
Da Bals skrev boka ble han overrasket over hvor heftig det gikk for seg i gatene i 1930-årene, og hvor sentral Einar Gerhardsen sto i det antifascistiske arbeidet.
Tidslinjen til Våre kamper stopper 9. april 1940, og arbeidet Quisling kunne gjennomføre med Hitlers hjelp. Jonas Bals er i gang med en oppfølger som tar for seg motstandsbevegelsen som tok form mot de norske og tyske nazistene, og følger historien videre inn i etterkrigstida, helt fram til i dag.
– Der vil jeg også beskrive de siste årenes utvikling – der vi blant annet har fått en fascistisk-stat som naboland. En stat som nå har satt i gang en ny storkrig i Europa, som forsøker å begå selvmord på ukrainere, og som egger til hat i både Midtøsten og på Balkan, sier han og avslutter:
– Jeg skulle ønske boka ikke var så aktuell som den dessverre har blitt …
