I snart 50 år har Trygve Hegnar - som nå fyller 75 år - irritert, korrigert og påpekt. Nesten titusen ledere har det blitt. Essensene er igjen samlet i ny bok.
Trygve Hegnar er en fin Skrue. Han passer lite inn i vår sosialdemokratiske fauna, men bedriver like fullt – tilsynelatende utrettelig – sitt virke som en svært viktig samfunnsanalytiker og kommentator, godt hjulpet av egne penger og inntjening. Det er uforståelig at ikke Fritt Ord har maktet å gi mannen en pris. For Fritt Ords Pris er han sannelig verd. Omlag 10 000 personlige lederartikler har det blitt siden oppstarten av Kapital i 1971.
Trygve Hegnar:
Hva var det jeg sa II? – om å løpe og kjøpe bolig og andre økonomiske spørsmål
Hegnar Media
1632 sider
I god tid før jul – og 15 år etter bind 1 – er han nå ute med bind II av Hva var det jeg sa? Med stikktittel: – om å løpe og kjøpe bolig og andre økonomiske spørsmål. Redaktør for samlingen av Hegnars epistler er Jone Frafjord, journalist i Finansavisen siden oppstarten i 1992. I årets bok har han samlet 750 av Hegnars viktigste ledere fra 2003 – da første bind utkom i forbindelse med Hegnars 60-årsdag – og fram til i år. I forordet skriver Frafjord at han selv alene står inne for utvalget, men at Hegnar i tråd med Hegnars ledelsesfilosofi, har gitt ham denne friheten under ansvar.
Fri markedskonkurranse
Frafjord skriver at det ligger svært mye arbeid bak utvalget, men at arbeidet har vært lystbetont. Hovedkriteriet for å komme med i boka har ikke vært leseglede, men at lederteksten omhandler et tema som er viktig. Hadde boka hatt to kapitler ville ett handlet om politikk, det andre om eierskap og konkurranse. For egen del legger vi til at det som gjennomstrømmer boka er Hegnars ufravikelige forsvar for fri markedskonkurranse. Nesten alt som hindrer fri prissetting, enten det er forsøk på politiske reguleringer – eller kartellbygg, er ifølge Hegnar vederstyggeligheter som truer et fritt og åpent velferdssamfunn.
I begge de tenkte hovedkapitlene er det mye interessant å få med seg. I gamle dager het det at man neste dag ville pakke inn fisk i gårsdagens aviser. Overført: Det var ikke farlig å bli hengt ut, neste dag ville andre nyheter ta over førstesida. Antagelig har denne effekten økt med digitaliseringen og eksplosjonen av informasjonsstrømmer. Det blir derfor riktig nyttig, men også behagelig å lese gjensyn med vår nære, fragmenterte fortid, sett gjennom Hegnars analytiske briller.
Dette er ikke ei bok du leser side fra side, fra begynnelse til slutt. Bokverket er på over 1600 sider og omhandler høyst ulike bransjer og politiske forgreninger. Her blir det dermed å velge seg ut kapitler og tema, for så å gjøre dypdykk i disse. Alt ettersom man har tid og interesse, men man legger ikke bort boka.
Om bokbransjen
Et eksempel for vår menighet er kapitlet om bokbransjen. Hegnar forsøkte lenge å fravriste sin årelange antagonist Erik Must eierkontrollen i Gyldendal. Hegnar maktet skaffe seg en eierpost på 30 prosent, men der ble det også stopp. I 2009 byr han 600 kroner aksjen for å kjøpe aksjeposten til Must sin gamle kompanjong Kjell Chr. Ulrichsen. Sistnevnte eide på dette tidspunkt 15 prosent av Gyldendal. Men i stedet for å selge til Hegnar for 600, selger Ulrichsen aksjene til Erik Must for 350, altså for nesten 90 millioner mindre i samlet kontantoppgjør. I sannhet et merkelig valg av en aksjonær i et selskap notert på Oslo Børs.
I samme kapittel får vi harde utfall mot Bransjeavtalen, Boklov og fastprisen på bøker. Alle disse er gavepakker til lobbyister som Forfatterforeningen, Forleggerforeningen, Bokhandlerforeningen og de store forlagskonsernene («kartellkameratene»).
I harangen får vi også med oss sterke personkarakteristikker: – Generalsekretæren i NFFO, Trond Andreassen blir beskyldt for å drive lite annet enn flau vulgærpropaganda som ikke er forfattere, eller oversettere verdig. – William Nygaard i Aschehoug, blir omtalt som en sjefsutrende solkonge som hjernevasker hele bokbransjen. Andre som blir avlagt kritisk visitter er Gyldendal- sjef Geir Mork og redaktør Kari Marstein, kritiker Espen Søbye, forlegger Bjørn Smith-Simonsen og selvsagt forfatterne selv: Anne Oterholm, Arne Berggren og Per Petterson.
Noen av de få i bransjen som omtales pent er i 2009 den gang pensjonerte bokhandler, Harald Haugen i Volda. Men bare delvis. Haugen blir lekset opp fordi han har urealistiske forventninger til hva Haugenbok kan være verdt for en investor som Hegnar. Jens Stoltenberg får også – år senere, ros for å vise sunn fornuft og markedsmakt da han forhandler en bedre kontrakt med Gyldendal enn hva normalkontrakten skulle tilsi.
Bokbransjen til side. Det er ikke plass til å nevne alle bransjene og all økonomistoffet som Hegnar deler med seg, men her er som nevnt, noe for enhver smak og interesse. Utvalget favner vidt, med temaer som spenner fra børs, politikk og næringsliv til kunst, kongefamilie og landbruk, og gir et godt bilde av Hegnars virke som lederskribent. Ikke minst burde tekstene om boligmarkedet, offentlig ressursbruk, oljepenger og lederlønninger være temaer som interesserer mange. Tidsskriftet Kapital har over årene tapt innflytelse, men via Finansavisen har Trygve Hegnar fortsatt et sterkt grep om landets økonomistand. Spesielt ettersom Dagens Næringsliv har fått mer og ytterligere karakter av å være PK og MSM.
Mye for pengene
Hva var det jeg sa II er ei festlig, fyrig og interessant bok. Har Hegnar utviklet seg over årene? I liten grad. Han driver økonomenes skrivekamp som en Don Quijote, uten at vi av den grunn kan utnevne redaktør for utvalget, Jone Frafjord til medløperen Sancho Panza.
Som økonom gledes man over at man får 1600 sider for den beskjedne sum av 398,- kroner. Hvorfor «bare» en femmer og ikke en sekser på terningen? Boka er så stor og tung at den er umulig å frakte med seg. Den kunne vært tjent med et mer stringent utvalg av ledertekstene.
– Hører du, Panza?
ANDERS NERAAL
