En filmmann forklarer seg

Bokhyllen med litteratur om norsk film og norske filmskapere bugner ikke. Det er en følge, naturligvis, av at norsk film lenge ble sett på som noe for svært spesielt interesserte (enkelte vil si at det stadig er så). «Ingen» vil jo se filmene. Hvem vil da ønske å lese om dem, enn si menneskene som lagde dem?

Akademia og enkeltstående entusiaster har tatt mye av det tunge dokumenteringsansvaret. På det mer generelle markedet, i bøkene skrevet av kritikere og journalister, har tendensen vært å ville slå en strek over hele greia, for å om mulig kunne begynne på nytt.

Gunnar Iversen og Ove Solums analytiske Den norske filmbølgen (2010) tok likeså godt til med «Orions belte» i 1985. Aftenposten-anmelderen og Rushprint-redaktøren Kjetil Lismoens bok av høsten, Blant hodejegere og nazizombier: Generasjonen som gjenreise norsk film (Tiden), som denne anmelder foreløpig ikke har lest, virker til å mene at det først ble noe ordning enda litt senere, nærmere bestemt på 1990-tallet.

Oddvar Bull Tuhus :
Filmen og livet

Memoarer
Aschehoug
440 sider

Bare å glemme 70-tallet?

Om én ting er tilsynelatende «alle» enige: 1970-tallet – det glemmer vi, hva?

Det er en utbredt oppfatning at den norske filmbransjen på 1970-tallet var et propagandaunderbruk av AKP (m-l), og at filmene var like didaktiske da, og fremstår som like daterte nå, som mye av det mer generelle tankegodset fra den gang.

Det er en sveipende generalisering, som overser både de store publikumssuksessene fra det tiåret («Bør Børson», Olsenbanden-filmene, «Flåklypa Grand Prix») og mange av de mer kunstnerisk ambisiøse filmene (hei, Pål Løkkeberg).

«Sosialrealistisk» stil

Bull Tuhus var en av de sentrale og tilsynelatende mest fleksible norske filmmakerne tiåret hadde å by på. Innledningsvis var han, som alle filminteresserte, inspirert av den franske nybølgefilmen fra 1950- og 60-tallet (ikke minst dennes husfilosof Jean-Luc Godard).  Da 1970-tallet og hans egen karriere for alvor kom i gang, inntok han en mer «sosialrealistisk» stil.

Han var medlem i et av tiårets viktigste kollektive kraftsentra, gjengen i selskapet Vampyrfilm. Da 1980-tallet nærmet seg, ble Bull Tuhus mer interessert i «kommersiell» film, muligens oppildnet av produsenten John M. Jacobsens «amerikaniserte» innflytelse på den hjemlige produksjonen.

Fra «1958» til «Søndagsengler»

«1958» og «Fifty-fifty», begge produsert av Tore Torell, var nostalgiske rock’n’roll-, gjeng- og oppvekstfilmer, inspirert av «Siste natt med gjengen» (George Lucas, 1973) og Bull Tuhus’ ungdomstid på Furuset.

«Hockeyfeber» (1983) var en idrettsfilm, og således en sjeldenhet i norsk sammenheng. Med «Blücher» forsøkte han å lage en spektakulær spenningsfilm av «blockbuster»-typen. Dernest vandret han inn i gangene på Marienlyst, der han som dramasjef jobbet i kulissene med alt fra såpeserien «Offshore» til den Oscar-nominerte filmen «Søndagsengler» (Berit Nesheim, 1996).

Innimellom alt dette har han vært viktigere enn de aller fleste som filmbyråkrat. Som styreleder i Norsk Filmforbund og spillefilmkonsulent ved Norsk Filminstitutt – med mye mer.

Og alt dette klarte han utrolig nok å gjøre uten å på noe tidspunkt ha vært medlem i AKP (m-l). En bedrift bare det.

En mann som husker

Det er et fullstappet liv han har levd, ingen tvil om saken. Men det er ikke nødvendigvis et slikt liv som rikt lesverdige selvbiografier blir spunnet av.

Bull Tuhus skriver godt, langt og til tider meget detaljert om sitt profesjonelle liv. Når jeg sier «detaljert», så mener jeg detaljert: Vi har her å gjøre med en mann som husker, eller på annet vis har funnet frem til, telefonnummeret til et hotell i Sauda der han spilte inn film for over 40 år siden (det var 52177, for øvrig).

Vi får anekdoter om størrelser i norsk filmhistorie, fra Arne Skouen (selvsagt), via Vampyr-folket og til den nyere tids representanter. Jeg hadde ønsket meg enda flere, dog – ikke minst om myteomspunne, men langt på vei glemte figurer som nevnte Løkkeberg og Per Blom.

Han er åpen på det personlige, heri opptatt to ekteskap og et mangeårig samboerforhold med Åse Kleveland, og nitid når det gjelder det store arbeidet han gjorde i kulissene.

Om filmene som ikke ble laget

De fleste som har forsøkt seg vil mene at Norge er et så godt som umulig land å lage film i. En av de fremste årsakene til at vi har ligget så langt «bak», er utvilsomt at norske regissører har fått jobbe så lite og så sjelden – ofre for skiftende politiske vinder og finansieringsmodeller. Bull Tuhus’ bok er god på dette området. Selv synes han å ha hatt et pragmatisk forhold til disse realitetene, og en evne til å bøye dem til sin vilje (forsvinnende få norske regissører kan, som ham, skryte av å ha laget 10 kinofilmer på litt over 15 år).

Ikke for det: Noen av de mest interessante passasjene i Filmen og livet dreier seg om filmene som ikke ble laget, det være seg av Bull Tuhus eller andre.

Bull Tuhus skriver godt og funksjonelt, ukunstlet. Men 440 sider er i meste laget, og han har en tendens til å gjøre det som er smått, for stort.

Én ting er sikkert: Filmen og livet bidrar med uvurderlig bakgrunn og innsikt til den som en dag vil skrive en mer allment relevant historisk bok – med mer kritisk og objektiv klo – om den norske filmbransjen på 1970- og 1980-tallet.

MORTEN STÅLE NILSEN

(foto: Johs Bøe)