En familiesaga

– Alle Romanover ønsket å være Peter den store. Det samme kan også sies om både Stalin og Putin, sier Simon Sebag Montefiore.

– Hvis man er interessert i dagens Russland og vil forstå hvorfor det er så aggressivt, rastløst og avhengig av et eneveldig ettmannstyre, så er denne boken en forklaring på akkurat dette, sier Simon Sebag Montefiore om sin nyeste bok om Romanov-dynastiet, som regjerte i Russland fra 1613 til 1917.

– Romanov-familien slapp opp for arvinger i 1730, så dynastiet døde egentlig ut da. Romanov-dynastiet ble ikke tatt opp igjen før Katarina den store kom til makten, sier Montefiore, som hevder at Romanov-familien, i motsetning til hva som normalt hevdes, slett ikke satt eksepsjonelt lenge ved makten:

– Vi har sett lange regjeringsperioder hos Habsburgere, Hohenzollerne, og kongehusene i Frankrike. Det som derimot var fremtredende med Romanov-dynastiet var at det ikke utviklet seg. Det politiske landskapet forble uforandret i mer enn 200 år. De hadde også et jerngrep om det hellige autokratiet, og deres totale, diktatoriske kontroll over samfunnet er et mye mer eksepsjonelt trekk ved dynastiet enn levetiden, sier Montefiore til Bok & Samfunn.

Men Romanovenes innvirkning på dagens Russland må ikke undervurderes, mener Montefiore:

– På grunn av Romanovene har vi fått et russisk imperium, med den spesielle russiske sivilisasjonen og landets massive grenser. Med denne familien kom ideen om det hellige og allmektige autokratiet.

 

Boken han måtte skrive

– Du trenger ikke vite noe om Russland for å lese bøkene mine.

Simon Sebag Montefiore er ekspert på russisk historie, og har utgitt flere kritikerroste bestselgere om Russlands storslåtte og blodige historie. Han høstet spesielt god kritikk for Stalin: den røde tsarens hoff og Unge Stalin (Cappelen Damm). Han nyeste bok, Dynastiet Romanov (Cappelen Damm) forteller historien om Russlands store kongeslekt og dens innvirkning på russisk historie fra 1600-tallet til revolusjonen.

– En av historiene jeg vokste opp med var historien om da forfedrene mine dro for å treffe tsaren. Moren min var russisk jøde, så jeg er oppdratt med historier om Russland og jødedommen. Min forrige bok, Jerusalem, og Dynastiet Romanov, er på mange vis et direkte produkt av fortellinger fra barndommen, om både Russland og vår tilknytning til Jerusalem. Det var disse to bøkene jeg har måttet skrive løpet av livet mitt.

Montefiore fremholder at det er mer enn én måte å lese bøkene hans på:

– Bøkene mine er en serie. Du kan lese dem sammen som en kronologi over russisk historie, som en forklaring på hvorfor de er som de er i dag, eller som en slags «Game of Thrones- saga».

Juvenile fremstillinger

Uansett hvordan man velger å lese den er Dynastiet Romanov et dristig bokprosjekt, selv for en garvet historiker og forfatter. Boken spenner over 700 sider og fire århundrer. Montefiore forteller at arbeidet var krevende, men også svært spennende.

– Når jeg skriver en bok må være akademisk korrekt, og den må dreie rundt et tema som interesserer meg. Bøkene mine er skrevet for meg – det er bøker jeg ville likt å lese.

Du tittet altså i bokhylla etter en god bok om Romanov-familien, men fant ingen, så du bestemte deg for å skrive en selv?

– Ja, nettopp, sier han og smiler lurt.

Det er skrevet utallige beretninger om den Romanov-familien, men Montefiore hevder at de aller fleste er under pari.

– De fleste bøkene om Romanov- dynastiet har et altfor romantisk syn på familien, noe som er ganske juvenilt. Det gir en lite realistisk fremstilling, og det er dessuten veldig lite interessant etter som alle bøkene gjerne gjentar de samme historiene. Min bok er en mye mørkere, råere og er en mer realistisk fremstilling av familien, hevder Montefiore ubeskjedent.

Russland er sitt eget sted

– Hvis man er interessert i dagens Russland og vil forstå hvorfor det er så aggressivt, rastløst eller avhengig av et eneveldig enmannsstyre, så er denne boken en forklaring på akkurat dette.

Tsarer, tsarinaer, partiledere og presidenter i Russland har alltid vært kjent for å være utpreget paranoide. Dette mener Montefiore var, og er, helt naturlig. I et system uten regler, er ingen helt trygge, ei heller lederne. Frykt var et sterkt middel for å holde massene i sjakk, men det alene kan jo ikke holde en hel nasjon i ørene.

– Familien hadde prestisje og de var ofte veldig populære. De hadde majestetisk karisma, religionen på sin side, militær prominens, store parader og vakre uniformer. Det er så mye mer enn frykt som holdt dem ved makten. Akkurat slik det også er i Russland i dag.

Russland i dag er sitt eget sted, med sterke sensurlover som virker utdaterte for resten av Europa. Flere britiske forfattere har opplevd å bli fjernet fra det offentlige rom, og de sliter med å få tilgang i russiske arkiver, hvor de også opplever at viktige dokumenter blir fjernet.

– Jeg har hatt flere eventyr i russiske arkiver. Når man går inn i det russiske arkivet må man være veldig forsiktig og ydmyk, ellers kan du havne i trøbbel. Jeg hatt deres gunst lenge, men nå har jeg havnet i limbo, sier Montefiore, uten å ville utdype hvordan han havnet på utsiden.

– Jeg er ikke bekymret for å bli bannlyst. Det gjør ingen forskjell i mitt liv. Russere liker dessuten ikke å lese bøker om sitt eget folk som er skrevet av en utlending. Men det er mulig de liker Romanov-boka?

Romantisert og mystifisert

– I Russland har det alltid vært myter om tsarfamilien. Det var tegn på hvor populære de var.

Det de fleste forbinder med Romanov-familien er spektakulære historier om flukt og uhemmet oppførsel. Fra Rasputins magiske evner til Katarina den stores nymfomani, og fra Peter den stores bragder til Anastasias flukt.

– Det finnes ingen sannhet i myten om at Anastasia overlevde kommunistenes henrettelse av familien. Dette stammer fra det faktum at noen av Romanov-jentene måtte skytes flere ganger, men familien ble helt sikkert drept. Og Katarina den store var ingen nymfoman. Hun var kanskje uhemmet, i en uhemmet tid, men hun hadde et sunt forhold til sex.

I 1917 var det altså over. Romanovene ble kuppet av revolusjonslederne, og borgerkrigens kaos ble familien henrettet i en kjeller i Jekaterinburg en kald vinterkveld.

– I bunn og grunn var det belastningen fra første verdenskrig som ødela dynastiet. Den russiske hæren var knust, og Romanovene hadde mistet sentrale støttespillere. Romanovenes groteske vanstyre og deres idiotiske beslutninger bidro også til fallet. Men det var ikke deres handlinger alene som førte til fallet – noen av problemene var så komplekse at ingen kunne ha løst dem.

Dersom du kunne reist tilbake i tid, hvilken tsar ville du aller helst ha møtt?

– Peter den store, selvsagt. Han var en utrolig karakter, som satte standarden veldig høyt for alle sine etterkommere. Alle Romanover ønsket å være Peter den store, og det samme kan også sies om både Stalin og Putin. Peter den store var den mest ekstraordinære av dem alle, og den mest spennende og fascinerende å skrive om.

 

Trykk her for å se høstkatalogene