HELGEN-DEBATTEN: – Feilen er alle føringene som legges, ikke lærebokforfatterne, sier Tore Slaatta.
– Det er detaljgraden i lærerplanene som gjør lærebøkene dårligere, ikke forfatterne. Dagens system gir ikke nok spillerom for lærebokforfatterne og den karismatiske, begavede læreren, mener Tore Slaatta.
«En helgen er en person som har pekt på Gud på en spesiell måte». Det har kanskje vært Norges mest diskuterte setning den siste tiden, etter at Harald Eia tok med seg tenåringsdatterens KRLE-bok til «Mandagsklubben». Under en ferietur hadde hun klaget på at hun slett ikke forsto sammenhengen i denne teksten om den katolske kirke.
– Ren og skjær mystikk
Det gjorde ikke pappa Harald Eia heller da han leste deler av den aktuelle læreboken, Under samme himmel 3. Han er redd ufokuserte tekster dreper elevenes kunnskapstørst. Eia er ikke alene om å engasjere seg i dette: Klippet fra Mandagsklubben er blitt sett godt over to millioner ganger i sosiale medier og heftig delt.
– Helgener er jo ren og skjær mystikk, så det er ikke rart forfatterne sliter her. Verken Eia eller jeg tror på dette. For hva er religion? Er det Gud eller menneskene som skaper den? Denne setningen rommer på sett og vis denne problemstillingen og også den konteksten den er skrevet innenfor, sier Tore Slaatta, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
– Lærebokforfatterne kan ikke skrive at det er Gud som har pekt på vedkommende. Da blir det forkynnelse – og det har man ikke lov til.
Åpner for dialog
Så langt er altså han og Eia på linje. Men der stopper det:
– Jeg synes Eia gjør seg dummere enn han er her. Ved første øyekast kan setningen «En helgen er en person som har pekt på Gud på en spesiell måte» virke ubegripelig og lite konkret. Men ser man nærmere på de enkelte bestanddelene i den, kan denne åpne for mange interessante diskusjoner, sier Slaatta.
Nettopp en slik diskusjon ble det da den nye lærebokhistorien (Dagrun Skjelbred, Norunn Askeland, Eva Maagerø og Bente Aamotsbakken: Norsk lærebokhistorie, Universitetsforlaget) ble lansert på Bakkenteigen i Vestfold tidligere i uka – et verk Slaatta anbefaler varmt: – Det er gjort et fantastisk arbeid, og i disse tider der det synes som terskelen for å kritisere lærebøker er blitt lav, kan det jo være fint å minne om hvilken kultur- og dannelseshistorie vi egentlig snakker om.
Med påholden penn
Slaatta mener at mange lærebøker i dag skrives med stadig mer påholden penn:
– Å være skolebokforfatter i dag er ikke bare-bare. Læreplanenes detaljgrad grenser til det rigide. For (K)RLE-faget er den eksempelvis på rundt 10 sider. Det blir fort til et krav om at «alt må med» og en frykt for å utelate noe. Da ender man med summariske, fragmenterte, punktvise sammenstillinger. Risikoen er at vi mister forfatterstemmen – de gode, lengre resonnementene og fortellingene, sier Tore Slaatta.
Må få større handlingsrom
– Vi må spørre oss om ikke den lange, argumenterende teksten kan ha større læringsverdi enn «kulepunkt-bøkene». Og om ikke forlag og myndigheter bør gi forfatterne større handlingsrom og tillit, sier Tore Slaatta. – Da reduserer vi kanskje risikoen for slike reaksjoner fra foreldre – og humorister. Eias opptreden fremstår som et godt eksempel på en type foreldre-intervensjon som jeg tror mange lærer kjenner godt til.
