Djevelen står på lur

Det står om liv og død i Karl Ove Knausgårds nye roman, Det tredje riket. For nå er vi der igjen, under den digre, sterkt skinnende stjernen som dukket opp på himmelen i Morgenstjernen (2020), og som fortsatt hang der i Ulvene fra evighetens skog (2021). Vi er fremdeles vestpå og sørpå noen hete sommerdager, og noe forunderlig skjer i Norges-landet. Døden har mistet taket på menneskene. Begravelsesagent Syvert, han som i Ulvene fra evighetens skog (som denne anmelderen dessverre ikke har lest) reiste til Russland for å treffe sin ukjente halvsøster Alevtina, kommer tilbake og oppdager at folk helt har sluttet å dø. Det lover ikke godt når man driver begravelsesbyrå. Politikeren Jan Ramsvik ligger fortsatt på sykehuset, erklært død, men pakket hjelpeløst inn i seg selv, og hører hva som blir sagt uten å kunne reagere. Locked-in-syndrom. En skjebne verre enn døden. Og den uutholdelige tanken om evig liv melder seg.

Nye synsvinkler

Det skjer utvilsomt noe med menneskene disse varme dagene. Noe uhyggelig. Noen får overnaturlige evner. Noen har mareritt som de legger inn i en drømmebank på nettet. Skyldes det stjernens kraft?

Karl Ove Knausgård :
Det tredje riket

roman
Oktober
485 sider

Vi er tilbake til mange av de samme hendelsene som skjedde i Morgenstjernen. Men nå med et ekstra lag, for åtte av ni jeg-fortellere er nye. Når Det tredje riket åpner, er Tove, Arne og barna kommet til sommerhuset. Men da synsvinkelen var hos Arne i Morgenstjernen, er de truende sommerdagene nå opplevd gjennom kona, Tove. Hun som maler som en forrykt i gjestehuset, og som fester den store stjernen på lerretet flere dager før den viser seg på himmelen. Katten ligger gravid på trappen, intetanende om den grufulle skjebnen som venter henne og ufravikelig må fullbyrdes. Det er besnærende ekkelt. Men aller mest vondt gjør det når Toves psykose nærmer seg. Redselen for at mor skal bli syk igjen setter seg i barna – og jeg sender en tanke til Linda Boström Knausgårds sterke roman, Oktoberbarn.

Parallellscener

Hendelsene fra Morgenstjernen fylles ut i denne romanen. Puslespillet settes møysommelig sammen gjennom øynene til dem som var bipersoner den gangen, karakterene og begivenhetene hektes til hverandre som en lenke med duringer (hvis noen er gamle nok til å huske disse). Romanene blir som speil. Jeg er nesten fristet til å se dem som et triptykon, et tredelt maleri der de to på hver sin side speiler seg i hverandre, mens den største delen i midten skiller seg ut, men det blir kanskje å trekke det litt langt. Mange av scenene tangerer hverandre fra motsatt hold, endog med de samme replikkene. Jeg blir sittende og lete etter parallellscenene i den første romanen. Litt motvillig i starten. Men etter hvert blir jeg hekta, og leker meg med å finne punktene som hører sammen. Det er et virvar av dem. Men det er forførende. Og det fenger godt når valøren endres fordi synsvinkelen er en annen. Det er nettopp det grepet som gir den doble virkningen. Hver bevissthet fornemmer jo ut fra sine erfaringer og følelser, og det er jaggu godt at vi ikke vet hva den andre tenker. Vi sitter rundt samme middagsbord, vi ligger i samme seng, men vi er, som Knausgårds romankarakterer, fullstendig isolert på hver vår planet. Enn si stjerne.

Dommedag

Mange av karakterene er altså de samme som i Morgenstjernen. Arne og Tove er allerede nevnt. Presten Kathrine (den eneste som har synsvinkelen i begge romanene) og mannen Gaute. Solveig og datteren Line, for å nevne noen. Unge Line, ja – hun som nå hjelpeløst trekkes mot den karismatiske frontfiguren Valdemar i det grenseløse svartmetall-bandet, Domen. Og ute i skogen, som romanens skrekkelige krimelement, ligger tre døde medlemmer fra bandet Kvitekrist (er de drept før stjernen dukket opp?), flådd og med hodene vridd til bak på ryggen. Bak trærne står Djevelen og gliser.

Men hva er det egentlig Knausgård vil fortelle oss med denne kollektivromanen? Er den en dommedagsprofeti som strekker seg like inn i våre dagers krigsutfordringer? Kanskje er det derfor den gjør ekstra inntrykk. Vil han også ta til torgs det uforklarlige punktet mellom liv og død? Og tittelen – igjen en som hinter til Hitler og hans tid. Men Det tredje riket kan (forhåpentligvis) ikke overleve denne gangen heller. Likevel, onde krefter har utvilsomt tatt bolig i naturen. Det letes etter svar, og religionen er et naturlig sted å begynne. Men den godeste Gud holder seg på en armlengdes avstand. Selv presten Kathrine har mistet troen.

Hva nå?

Karl Ove Knausgård skriver godt, lettlest og fengende. Men han er en ordrik forfatter, og i partier kan det også bli noe lidenskapsløst, særlig i de mange detaljerte hverdagssituasjonene. Noen kapitler trekker ut, og kunne vært kortet ned. Men legg for all del merke til at Det tredje riket er på ”bare” 485 sider. Det kler den. De to foregående var betraktelig lengre.

Spørsmålet melder seg – hva nå? Det er spennende handlingstråder her som ikke festes. Det skulle ikke forundre meg om Knausgård har en plan for en fjerde bok i serien.

MIA BULL-GUNDERSEN