LYRISK: Clement Clarke Moores dikt om kvelden før julekvelden hadde en enorm innvirkning på den moderne julen, og takket være dette diktet får vi julenissen på besøk hver jul.
Det var kvelden før den store julekvelden i 1822, og dikteren Clement Clarke Moore hadde akkurat tilbragt en rolig kveld med kona og barna. Julen hadde på denne tiden begynt å bli mer utbredt, og Moore-familien feiret denne høytiden med glede. Rett før ungene skulle legge seg samlet Moore dem foran foran peisen, for å fremføre sin julegave til dem: Et dikt han hadde skrevet. Mens ungene tittet opp på ham, begynte han å lese:
«‘Twas the night before Christmas….».
Dette diktet er senere blitt hyllet som det mest kjente verset noen gang skrevet av en amerikaner, og skulle få en enorm innvirkning på juletiden.
Diktet finner sted natt til julaften. Mens kona og barna sover, våkner faren i huset til lyder utenfor. Når han titter ut av vinduet ser han julenissen i en flyvende slede, trukket av åtte små reinsdyr. Han lander på taket, og finner veien inn i huset gjennom pipa mens han bærer på en sekk full av gaver. Faren ser julenissen fylle barnas julestrømper som henger ved peisen, og humrer. Han og julenissen deler et blikk, før nissen forsvinner opp pipen igjen. Tilbake i sleden flyr han vekk, før han roper: «Happy Christmas to all, and to all a good night.»
Skapte julenissen
Takket være diktet A Visit from St. Nicholas, også kjent som ’Twas the Night Before Christmas, er vår moderne julenisse en snill, tjukk mann som leverer gaver om natten i en slede dratt av åtte reinsdyr.
Før Moores dikt ble kjent var nemlig julenissen fremdeles en helgen. Mer bestemt Sankt Nikolas. Han kom dog også med gaver til barna, men han var ikke like tjukk og snill som vår julenisse i dag.
Året etter Moore ga diktet i julegave til barna sine, stod det på trykk i New York-avisen Troy Sentinel. Det var en familievenn av Moore som hadde sendt inn diktet. Det var publisert anonymt, og det skulle gå nesten ti år før Moore lot seg anerkjenne som forfatteren. Faktisk ikke før i 1844, da Moore inkluderte diktet i en av sine diktsamlinger. Moore ville nemlig opprettholde sitt rykte som en seriøs professor, og hadde opprinnelig intet ønske om å bli knyttet til det uakademiske diktet. Han inkluderte det i diktsamlingen kun etter at barna hadde insistert.
Diktet var en umiddelbar suksess, og fikk en sentral rolle i utviklingen av julenissens utseende og oppførsel. Det var blant annet her hvor det ble etablert at julenissen kommer om natten, og legger gaver under treet. Det er også her hvor hans åtte reinsdyr, som trekker den flyvende sleden, blir navngitt for første gang. Sangen «Rudfolf er rød på nesen» fra 1939 bygger videre på dette.
Moore skal angivelig fått inspirasjon til diktet en vinterdag han var ute i ærender i sleden sin. Inspirasjonen til julenissen var en lokal nederlandsk altmuligmann og selvsagt den historiske Sankt Nikolas. Men han skal også ha lånt flere av julenissens trekk fra vennen hans Washington Irving, en annen av den moderne julefeiringens bakmenn. Men i motsetning til Irving fremstilte Moore julenissen som en lystig, gammel alv som kom på julaften, heller enn første juledag.
Smeltet sammen med fjøsnissen
På tiden Moore skrev diktet begynte julen å få mer fotfeste i amerikansk kultur, men fremdeles var det flere protestanter som så på julen som noe katolsk og hadde derfor flere reservasjoner mot denne høytiden. Ved å ha julenissen komme på besøk kvelden før julekvelden, skiftet Moore fokus vekk fra julaften med dens religiøse assosiasjoner. Som et resultat ble diktet omfavnet fordi den fokuserte på barnas rolle i julefeiringen, og den moderne julenissen ble født.
I Norge var ikke denne julenissen like utbredt. Vår julenisse hadde ingenting med Sankt Nikolas å gjøre. Her på berget var det fjøsnissen som gjaldt – en slags vette som passet på gården. Men den moderne norske julenissen er allikevel en sammensmelting av den europeiske nissen, som kom til Norge fra Danmark og Tyskland mot slutten av 1800-tallet, og fjøsnissen med rød lue. Julenissetradisjonen i Norge er derfor veldig mye yngre enn i andre land, og har adaptert trekk fra den amerikanske nissen.
Men takket være diktet av Clement Clarke Moore har vi i dag vår tradisjonelle nisse. Vi hadde nemlig ikke hatt noen amerikansk nisse å smelte sammen med vår fjøsnisse hadde det ikke vært for ham.
Diktet
Diktet er oversatt til norsk av Halldis Moren Vesaas, under tittelen Da Sankte Klaus var her:
Og mamma og eg, vi var nett gått til ro
– vi låg under dynene alt, båe to –
da brått uti tunet det vart slikt eit bråk
og trakking og tisking og skramling og ståk,
at eg sprang utor senga og fór som eit lyn
til glaset og såg ut. Å for eit syn!
Der ute låg nysnø, og månen skein klar
– eg såg alt som fanst der, så lyst som det var.
Kva såg eg? Ein slede, ein liten og nett,
med åtte små reinsdyr som drog han så lett,
og høgt oppå sleden ein blid gammal mann.
Det var Sankte Klaus! Ja, så menn var det han!
Så rappe som ørnar var reinane hans,
og han hyppa på dei og han skreik utan stans:
«Hei Hoppar, Hypp Dansar, Hei Flygar og Flink
og Lettfot og Lysnar og Dunder og Blink!
Så, oppover vegen! Til topps no! Hei hopp!
Heng i kvar og ein! I galopp, i galopp!»
Lik lette små haustlauv som vinden slit laus
og sender i vêret – slik fauk Sankte Klaus
og dyra og sleden med leikety-last
rett oppetter veggen i flygande hast.
Og vidare bar det, men no i meir mak
for no trippa klauvenen oppå vårt tak!
Eg snudde meg brått – og eg kvakk, men laut le:
Der kom Sankte Klaus gjennom peispipa ned!
Han var kledd i ein skinnpels frå hovud til fot,
og pelsen var flekket av oske og sot.
Han letta frå aksla ein bylt som han bar
– ein skulle mest tru det var kramkar han var!
Han blunka så lurt, og han smilte og lo.
Han var rundleitt, og nasen var raud som ei glo,
og kinna som eple, og skjegget hang sidt,
og lyste som nysnø, så drivande kvitt.
Han beit i ei snadde, og røyken låg blå
kring hovudet hans – som ein krans, mest, å sjå.
Han hadde ein mage så trillrund og god
som skalv som ei skål med gelé når han lo.
Han var lubben og velfødd frå hovud til hæl,
eg måtte mest le når eg såg på han vel.
Eg vart ikkje redd han, nei langt derifrå!
Han var berre snill, det var lett nok å sjå.
Men no fekk han brått-om. Han opna sin bylt,
og snart var kvar strømpe i peiskråa fylt.
Med fingren på munnen han nikka til meg,
og opp gjennom peispipa fór han sin veg.
Han sprang opp i sleden og ropte : «Av stad!»
– og vekk var dei alle, som bortblåsne blad.
Men hit gjennom nattlufta klang det eit rop :
«God jul, og god natt no, til alle i hop.»
(Hovedfoto: Illustrasjon av Robert Ingpen fra The Night before Christmas, 2011)
Halldis Moren Vesaas: Da Sankte Klaus var her (Thorbjørn Egners lesebok bind IX, side 164.)
