Forfatteren som reddet julen – og han som stjal den

Charles Dickens blir hedret som julefeiringens redningsmann, men det er en annen forfatter som fortjener heder og ære; Washington Irving.

Tidlig 1800-tallet var det svært få i de engelskspråklige landene som drømte om julen. Puritanerne i USA hadde, kanskje med all rett, lenge avvist julefeiringen som en hedensk skikk i strid med den kristne tro. Katolikker og lutheranere feiret Jesu fødsel rundt juletider, men dette var ikke noe sammenliknet med den familiehøytiden vi kjenner i dag. USA var dessuten fremdeles preget av Uavhengighetskrigen, og ettersom julefeiringen ble sett på som en engelsk skikk var den regnet som upatriotisk.

Med utgivelsen av En julefortelling ønsket Dickens å gjenintrodusere julen som en familiefest i stedet for den kirkesentrerte julen som da eksisterte. Dickens julevisjon var inspirert av familiesamlinger, sesongbasert mat og drikke, dansing, leker og en sjenerøs ånd. Gjennom En julefortelling gjenopprettet Dickens de gamle skikkene og den store julefesten, med alt hva den innebar av misteltein, julelys og til og med frasen «Merry Christmas».

Men det var ikke Dickens alene som populariserte julen. Han var selv sterkt påvirket av den like juleelskende amerikanske forfatteren Washington Irving.

Irvings julemirakel

Den amerikanske forfatteren Washington Irving er i dag relativt ukjent i Europa, men i USA er han et kjent navn. Dette er mye grunnet hans første utgivelse; Knickerbockers History of New York (1809), en bok som fikk julen tilbake på kartet. Boken parodierte juletradisjonene til de hollandske immigrantene i New York, i en tid hvor nyttårsfeiringen var den eneste vinterhøytiden som ble feiret i USA.

JULE-FORFATTER: Washington Irving.

I boken møter vi Oloffe som i en drøm ser Sankt Nikolaus ridende over tretoppene, i en slede full av gaver til barna. Gavene ble gjerne plassert i sokker hengt opp på peisen. Fortellingen om Oloffe økte amerikanernes interesse for Sankt Nikolaus, som Irving døpte Santa Claus, eller julenissen. Men amerikanernes skepsis til julen forble stor. Julen var tross alt fremdeles et hedensk fenomen, importert av immigranter fra Nederland og Tyskland, hvor julefeiringen, Saturnalia, stod sterkt.

En umistelig høytid

I 1819 utga Irving The Sketch Book of Geoffrey Crayon. Boken ble skrevet etter et lengre opphold hos den britiske Watt-familien i Astor Hall i Birmingham. Irving hadde latt seg sjarmere av deres storslåtte julefeiring, men hadde også lagt merke til at disse tradisjonene holdt på å forsvinne hos engelskmennene. Han slo fast at disse tradisjonene og skikkene var for vakre til å kunne mistes.

JULEFORTELLINGEN: Originale omslaget på Irvings første julefortelling.

Uten den gledelige stemningen rundt julen, hevdet Irving at en allerede lite inspirerende årstid bare ville bli tristere. Irving mente dessuten at amerikanerne kunne trenge en dose av den engelske juletradisjonen.

Jul i Amerika

Irvings The Sketch book of Geoffrey Crayon ble utgitt tyve år før En julefortelling. Julefortellingen, utgitt i fem bind, fascinerte en ung Dickens, som allerede da delte Irvings tro på at å gjenintrodusere den tradisjonelle engelske julen ville fremme fred og fjerne følelsen av å være fortapt i den moderne verden.

I USA omfavnet man Irvings historier, og Sketch ble raskt en bestselger. På midten av 1830-tallet hadde amerikanerne forlatt sine gamle skikker til fordel for de mer idylliske feiringene i hjemmet. Julen ble gjenopprettet i Amerika.

Julens tre ånder

Dickens skal senere ha oppnevnt Irving som en av sine store innflytelseskilder til En julefortelling. Selv om Dickens kun var åtte år da Sketch utkom, skulle han senere i livet bli en stor tilhenger av Irvings utgivelser. Han tok initiativet til en lang brevveksling med Irving, og da han i 1842 endelig besøkte Irving i USA arrangerte Irving en stor middag til hans ære i New York. Under denne middagen skal Dickens ha uttalt;

– I say, gentlemen, I do not go to bed two nights out of seven without taking Washington Irving under my arm upstairs to bed with me.

Og Irvings innflytelse på Dickens er tydelig.  Et av Irvings juleeventyr omhandler en ensom og slem kirketjener som blir besøkt av nisser som viser ham fortiden og fremtiden. Samme konsept ble udødeliggjort av Dickens, gjennom fortellingen om Ebenezer Scrooge.

TANKEFULL FORFATTER: Charles Dickens i dype tanker.

Et annet eksempel på Irvings tydelige innflytelse på En julefortelling er Irvings beskrivelser av de store juleballene som omhandler dans, spill og skjulte kyss under en misteltein. Disse var også med på å forme Mr. Fezziwigs ball, hjemme hos Scrooges nevø, Fred.

Dermed er det lett å se at Irvings juleberetninger står som en slags prototype til Dickens senere mesterverk. Det er tydelig at Dickens ble inspirert av sitt Amerika-besøk hos Irving, for allerede i 1843 ble En julefortelling utgitt i England og den ble en umåtelig stor suksess.

Julenissene

Irving var Amerikas første forfatterkjendis og en pioner i tilblivelsen av den moderne julen. Hans innflytelse på de juletradisjonene vi holder ved like i dag er tydelig, ikke bare gjennom innflytelsen på En Julefortelling. Han har også blant annet hatt innflytelse på diktet “Twas the night before Christmas”, som ble utgitt anonymt av Clement Clarke Moore i 1823. Dette er et kjent og kjært dikt i engelskspråklige land, som står som opprinnelseskilden til julenissen med sin flyvende slede trukket av åtte reinsdyr.

JULEDIKT: Moores berømte dikt illustrert av Robert Ingpen.

Moore uttalte senere i livet at han i stor grad var inspirert av Irvings avbildning av St. Nicholas i Knickerbockers History of New York. Moores dikt skal dessuten igjen inspirert Coca Cola-nissen, som jo er et av de største kommersielle julesymbolene vi har den dag i dag. Hadde det ikke vært for Irvings historier, ville også den norske julen sett svært annerledes ut i dag.

 

 

-- annonse --