Den gamle stoffbutikken har erstattet stoffene med peniser og poesiaften.
Stoffbutikken i den hippe bydelen Dalston øst i London er blitt homsebar, en skikkelig kul en også, og den har beholdt navnet til den tidligere forretningen, Vogue Fabrics. Det er en av de barene du nesten må vite om for å finne, for fra gaten er den ikke lett å få øye på. Utenfor står det et par benker, og titter du inn ser du bare en lang korridor der veggene er prydet med tegninger av nakne menn. I enden er det en smal, bratt trapp som leder ned til selve baren. Og der nede skal det leses dikt av alle slag denne kvelden.
Venninnen min og jeg har nettopp fått høre om Spoken Word, og er her for første gang. Det eneste vi vet, er at vi skal på en slags dikt- eller poesikveld, hvor folk fremfører ting de har skrevet selv. Med bilder av nakne menn på alle kanter, viser det seg.
Ikke bare homser
Øverst i trappen møter vi Pat, som arrangerer Spoken Word. Han spør om vi skal fremføre noe i kveld, eller bare se. Vi forteller at denne første kvelden skal vi bare se og høre. Og vi er langt fra sikre på hva vi kan forvente der vi tar oss ned den bratte trappen.
Nede i kjelleren er en liten bar, og i enden av rommet en scene med en enslig mikrofon plassert i midten. Rommet er ganske mørkt, og i hjørnet er det en diskokule som lyser opp taket i forskjellige farger.
Klokken er åtte når vi ankommer, og det viser seg at det er ikke særlig mange her ennå. Fire benker er plassert foran scenen, og foreløpig er de tomme. Det første jeg legger merke til er at det virker som om alle kjenner hverandre. Men vi føler oss likevel veldig velkomne, alle er hyggelige og imøtekommende. De fleste som er her har tenkt å opptre, og de synes vi også burde det. Vi blir fortalt at ettersom dette er en homsebar, er flertallet her vanligvis homofile, men at det på de siste opplesningene har kommet flere heterofile hit. Det virker ikke som om det er noe mål i seg selv å fylle opp med heterofile, men det ser ut til at alle her liker mangfoldet av gjester.
Applaus til alle
Når klokken nærmer seg ni, er stedet plutselig fylt opp. Kjelleren er ikke stor, og folk sitter tett i tett på benkene, og resten av oss står bak, og fyller opp hele rommet. Arrangøren Pat inntar scenen og forteller at Spoken Word London er inspirert av en lignende klubb i Paris, og at dette er deres syvende arrangement. Så er vi i gang.
Det er folk i alle aldre her, fra atten (det er jo tross alt en bar) til over sytti. Noen er gjengangere og er her hver gang, mens andre opptrer for første gang. De fleste leser opp dikt de har skrevet selv, mens andre velger å lese opp ting venner har skrevet, eller verk av kjente poeter. Noen synger, andre leser historier. Mot slutten er det til og med noen som rapper. Hver gjest får maks fem minutter på scenen, og i løpet av hele kvelden er det omtrent tretti opptredener.
Denne kvelden er det mange som opptrer for første gang. Noen av dem er nervøse og skjelver litt når de entrer scenen, mens andre går selvsikre opp, uten papirer eller huskelapper, og fremfører dikt som om de aldri har gjort noe annet. Det som slår meg er vel hvor vennlige alle i salen er. Når noen kommer ned fra scenen, applauderer alle, og gir gjerne artisten en klapp på skulderen og et par ord om fremføringen.
Det er stor variasjon i det som fremføres. Noen innslag er morsomme, andre triste, noen er latterlige og noen uforståelige. Folk snakker og skriver om alt, vi hører triste dikt om tapt kjærlighet, satire over å bli diagnostisert med AIDS, en overraskende morsom historie om bæsj, et dikt om klima og miljø, og undertegnedes favoritt for kvelden: en amerikaner som fremfører et selvskrevet dikt om hjemstaten sin Texas, med tittelen; ”Texas, I can’t bring you to parties anymore”.
Streng timing
Kvelden er fantastisk. Vi ler og griner om hverandre, og jeg imponeres over hvor flinke folk er. Jeg tenker at hver gang jeg hører poesi bli fremført blir jeg forelsket i denne litterære formen på nytt. Stemmingen her er så trygg og sikker, alle så vennlige og støttende. Til og med de som leverer stotrende, usikre, uforståelige og rett og slett ikke veldig gode fremføringer, blir klappet på skulderen og applaudert. Ingen ler, eller gjør narr. Pat kommer opp på scenen mellom hvert innslag og introduserer neste fremføring. Noen forteller meg at det er mye på grunn av ham poesikveldene er slik en suksess. Han er streng med timingen, slik at kvelden ikke drar ut for lenge. Når han setter opp programmet for kvelden, hører han med hver enkelt hva de skal fremføre og hva det handler om, slikt at det blir et variert program.
Jeg går fornøyd hjem etter mitt første besøk på en Spoken Word Night. Jeg har sett entusiasme og talent fremført på en perfekt arena. Jeg tenker at dette kanskje er en slags Cavern Club for poeter. Det er her de starter før de går ut for å forandre verden.
