Debutantspalten: – Å kalle meg forfatter føles litt som å gå med prestekrage eller dreads, sier Martine Jonsrud.
Martine Jonsrud (f. 1985) er utdannet kulturviter ved Universitetet i Oslo og Goldsmiths, University of London. Hun har siden gått forfatterstudiet i Bø. Nå er hun aktuell med sin første bok.
Juni, juni handler om et symbiotisk mor og datterforhold, og hvordan det føles å stå utenfor og kikke inn.
– Inspirasjonen kom fra et ønske om å skrive frem noe troverdig og sant, i fiktiv forstand, og å utforske temaer som ensomhet, klasse og utenforskap.
Samfunnets forventinger
Jonsrud hadde ikke en konkret plan fra start, og skrev «den boka som kom til henne», som etter hvert ble til utgivelsen Juni, juni.
– Jeg begynte å se konturene av en tematikk og noen spørsmål som har interessert meg.
I karakterene har det dukket opp flere spørsmål hun utforsker. Blant annet i hovedkarakteren, Minken. Debutanten har fått tilbakemeldinger om at dette er en karakter flere kjenner seg igjen i, men også irriterer seg over fordi hun tar så lite ansvar og ikke «klarer å kutte navlestrengen i en alder av 33».
– Samtidig lurer jeg på: Er det mer irriterende med jenter som ikke blir kvinner, enn gutter som ikke blir menn? I så fall kanskje boka mi sier noe om samfunnets forventninger til det å være kvinne?
Debutanten håper leserne kjenner seg igjen i de tingene som er litt på kanten:
– Litt sånn: Herregud, det der har jeg også tenkt, men aldri sagt høyt, sier hun og legger til:
– Jeg håper at leseren sitter igjen med en følelse av å kjenne karakterene mine, og at de blir med dem videre inn i hverdagen på et vis.
– Som å gå med prestekrage
Jonsrud har alltid vært fascinert av tekst, og alltid hatt et sterkt ønske om å skrive.
– Det kan ligge mange lag i en setning, en replikk, en observasjon, som kan leses på så forskjellige måter.
– Å kalle meg forfatter føles litt som å gå med prestekrage eller dreads, og dessuten var det en gammel bekjent av meg jeg møtte på gata her om dagen som sa: «Jaja, du er vel ikke akkurat forfatter før du har skrevet to bøker, er det ikke det de sier?» Men likevel, det føles jo bra, litt som en konstant følelse av å ha bada.
Som skrivende har hun ikke rutiner, selv om hun til enhver tid iherdig prøver å etablere noen.
– Men jeg er seig. Når jeg først starter, så stopper jeg ikke før jeg er fornøyd.
– Når det gjelder skrivesperre, så tror jeg det handler om å slutte å tenke at dette skal bli så bra, og heller nyte selve skrivingen i seg selv. Hvis du skriver med rødpenn fra start, så vil du ikke få tak på det som ligger bak flinkheten din, og det er der gullet ligger. I det uflinke og stygge og uregjerlige. Intuitiv skriving er et godt utgangspunkt for å få tak på alt det der.
Derfor har hun også planer om å skrive «veldig mye dårlig» i arbeidet med «den vanskelige andreboka».
– Og kanskje plutselig skrive noe bra. Og så skal jeg loppe rike folk for pengene deres. Men først og fremst må jeg komme meg inn i lesingen igjen. Å skrive og å lese er som kjent som mynt og kron, det ene er uløselig knyttet til det andre. Så da handler det bare om å finne de rette bøkene, som kan sende meg i riktig retning. Jeg gleder meg veldig til å være inne i prosjektet igjen. Det er da jeg trives aller best.
Det beste skrivetipset hun drar med seg på veien mot å selv bli forfatter, er fra Salman Rushdie.
– Han sa en gang: «Hold romanen nær hjertet ditt, og den vil hviske deg sine hemmeligheter». Det lærte jeg av Markus Midré på forfatterstudiet i Bø, og det har vært en veldig viktig setning for meg.
Nysgjerrig på folk
Denne høsten beskriver Jonsrud som veldig lite litterær, og debutanten har stort sett tilbragt tiden i skogen eller i stallen, og knapt lest en avis.
– Kanskje på tross av – eller kanskje på grunn av? – at jeg har debutert.
– Men, jeg gleder meg til å lese Lotta Elstads Xiania og Maria Navarro Skarangers Jeg plystrer i den mørke vinden. Og så gleder jeg meg til å fortsette på Verden er tegnet med skjelvende hånd av Andrea Nicolaisen Bruun, som debuterte på samme forlag som meg i høst.
Til vanlig leser hun helst fiksjon, og liker dessuten godt å lese forfatteres dagbøker.
– Jeg har lest flere av Anaïs Nins dagbøker, og likte også godt dagbøkene til både Liv Køltzow og Per Petterson. Det føles som et privilegium å få innsikt i et skrivende liv på den måten.
– Også er jeg nok i overkant nysgjerrig på folk. Hva tenker de, sånn egentlig? Hvorfor gjør de som de gjør? Hvordan har de det i verden og hva synes de om den? Denne nysgjerrigheten er nok også grunnen til at jeg skriver. Det handler dessuten om gjenkjennelse, tror jeg, å finne frem til noe menneskelig på tvers av landegrenser og kulturforskjeller. Har de det som meg? Man blir litt mindre ensom både av å skrive og av å lese.