Det nye gamle Norden

I 1997 holdt norske Aschehoug en kjempefest i anledning sitt 125-års-jubileum, inkludert et stort program i Oslos Konserthus. En del av feiringen var en musikal, skrevet for anledningen, om den historiske begivenheten da William Nygaarden eldre, som hadde overtatt forlaget i 1888, senere nektet å inngå et samarbeid med danske Gyldendal, som han hadde ført lange forhandlinger med.

Det var danske Peter Nansen, som hadde drømmer om et stort nordisk, ja til og med internasjonalt medieselskap (bare så du ikke tror at dette er noe nytt). Nygaard holdt seg til sitt motto,

«Norske bøker på et norsk forlag!», og lot seg ikke overtale. I tillegg skal det bemerkes at danske Gyldendal var utgiver av de såkalte «fire store» norske forfatterne, og de fleste norske forfattere på den tiden skrev – beklager å si det – på dansk.

Vi var noen utenlandske forleggere som satt sammen i Konserthuset, og etter som jeg forsto norsk, ble det min rolle å forsøke å forklare folk fra Bertelsmann og lignende selskaper hva musikalen handlet om, noe som ikke var helt lett, etter som de ikke var klar over hva faren fra danskene bestod av.

Omtrent 20 år senere hadde jeg æren av å jobbe for norsk bokbransje i tre år. I løpet av den tiden hadde jeg mye å gjøre med Norges største forlag, Cappelen Damm, og kunne aldri merke at noen, ikke engang de store norske forfatterne som ble publisert der, var spesielt opptatte av at det var svensk/dansk-eid – og hadde vært det helt tilbake fra fusjonen mellom Cappelen og Damm i 2007. I mellomtiden har Egmont kjøpt Bonniers andel, så nå er Norges største forlag fullt danskeid, og det er ikke skrevet en eneste sang, og langt i fra en hel musikal, om det.

Tendens til selvopptatthet

Du kan se det som et tegn på at eierskap ikke anses som så viktig lenger, i hvert fall mellom de nordiske selskapene. Hovedsaken er hvordan eieren oppfører seg, og det er stort sett uavhengig av hvilket nordisk land eieren kommer fra. Selvfølgelig er det klart at alle må tjene penger, men hvis det utelukkende handler om det, vil jeg faktisk anbefale nesten alle andre bransjer enn vår. De må også sette seg andre mål, som har noe med kjernen i publisering å gjøre – det vil si å formidle historier, fakta, dikt osv. uavhengig av innpakning, fra forfattere til lesere.

Det er kanskje det vi som følger med fjorårets mange oppkjøp langveisfra savner mest: at kjøperne sa noe mer konkret om målene sine. Store konsern har en innebygd tendens til selvopptatthet, noe et bokforlag aldri kan tillate seg å være, og derfor er det enda viktigere med en målsetting.

Noen av disse anskaffelsene er derfor ikke helt transparente, for eksempel i tilfellet med Bonniers, som har vært mest aktive på dette feltet de siste årene. Man kan se at de ønsker å være eneeier, som da de solgte sin andel av Cappelen Damm for å kjøpe Strawberry i Norge, etter at gründeren Petter Stordalen relativt raskt hadde funnet ut at det møysommelige forlagsarbeidet kanskje ikke var helt det stjerneshowet han er vant til å være en del av.

Men selv om Bonnier ønsker å være eneeier, er de ikke nødvendigvis fornøyd med å eie ett forlag i hvert land. For eksempel opprettet de et meget interessant litterært forlag i Danmark, Gutkind, men samme år kjøpte de også danske Strawberry, som nå heter Alpha og drives som et selvstendig forlag. Hva er poenget? Skal de slå seg sammen når Bonniers tålmodighet med den ene eller den andre tar slutt, eller bare konkurrere med hverandre? Strategien er ikke helt klar. På den annen side vet vi godt her oppe at Bonniers til tross for all ekspansjon aldri har vært interesserte i det islandske markedet. De vurderer rett og slett dette markedet som for lite, Islands befolkning er ikke engang en tjuendedel av Sveriges.

Storytel har gått lengst

Den var imidlertid ikke for lite for et annet svensk konsern, Storytel, som flittig har kjøpt opp nordiske bokforlag de siste årene. De satte opp strømmetjenesten sin på Island for fem år siden med stor suksess, og er nå oppe i femti tusen abonnenter. De var interessert i å kjøpe aksjemajoriteten i Islands største forlag, Forlagið. Interessen var gjensidig, for å være ærlig; vi i ledelsen i Forlagið så det som en mulighet til raskt å styrke oss i den digitale revolusjonen som den nordiske bokbransjen nå gjennomgår. Det ble imidlertid ikke noe av dette, mest av konkurransehensyn. I sine egne lydutgivelser, under navnet Storyside, er nok Storytel de som har kommet lengst i sentral styring av de nordiske markedene, med felles redigering og forsøk på felles innkjøp.

Men dette har også vært prøvd før og har sjelden gitt noen resultater, for også i denne forstand, og ikke bare størrelsesmessig, er markedene forskjellige. De siste årene har Storytels børsverdi falt betydelig, og nå må de vise om de kan stabilisere seg, etter den innledende store fremgangen, og gå bort fra et image om et middelaldrende oppstartsselskap.

Men det er flere som er interessert i nordisk ekspansjon, som Politikens forlag, som har hatt stor suksess i Danmark de siste årene. Men hva er grunnen til at du mener du bør etablere deg i flere nordiske markeder? Kanskje husker de fremgangen som det lille islandsk-danske forlaget Hr. Ferdinand hadde, da de klarte å kjøpe rettighetene til Dan Brown for Island og Danmark samtidig, med stor kommersiell suksess. I ekspansjonen forsøkte de også å etablere seg i flere nordiske land, men i mellomtiden er forlaget solgt og utvidelsen opphørt.

Vil vi lese mer av hverandres litteratur?

Det finnes en ønsketenkning om at dette eierskapet på tvers av grenser kan føre til at vi blir flinkere til å lese hverandres bøker, men det tviler jeg sterkt på, i hvert fall hva skjønnlitteraturen angår. Jeg kan nevne den prisbelønte islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson, som Cappelen Damm nå har gitt opp, etter mange bokutgivelser, selv om de eies av Egmont, som via Lindhardt og Ringhof er hans hovedforlag i Danmark og pleiet hans forfatterskap enda bedre enn Einars islandske forlag, og ga til og med ut hans samlede verk.

Felles eierskap innebærer ikke en felles holdning til enkeltpublikasjoner eller en felles publiseringsprofil. På nittitallet deltok jeg som forlagssjef for Mál og menning i et godt samarbeid mellom flere nordiske forlag, noe som viste seg nyttig i mange forlagstekniske spørsmål (erfaring med pocket- eller omnibuspublikasjoner og annen gjenbruk av rettigheter som man fant på å gjøre i disse årene), men kunne ikke benyttes til felleskjøp av utenlandske titler eller lignende.

Hovedproblemet med å publisere og lese hverandres verk i Norden er rett og slett den økende begrensningen av Nordisk kulturfonds oversettelsesstøtte. Hvis du eksempelvis som tysk forlag henvender deg til NORLA for å få støtte til å oversette en norsk roman til tysk kan du få dekket inntil 50 prosent av kostnadene. Gjør du det som islandsk forlag, kommer midlene fra Nordisk kulturfond og du kan regne med 15–20 prosent i tilskudd. Eierskap over landegrensene endrer ingenting her. De fleste har nok den erfaringen med store forlag at jo større de er, jo mer støtte vil de gjerne ha.

Utfordringene er de samme

Uavhengig av eierskap er utfordringene i de nordiske markedene de samme. Lydbokrevolusjonen, som har nådd lengst i Norden, har utvilsomt ført til at flere bøker blir «lest» enn før, men når en tredjedel av lesingen er lytting, blir finansieringen et problem, akkurat slik musikkselskapene opplevde for tjue år siden.

Det betales for lite per lytting sammenlignet med kostnadene ved å gi ut en bok, og det første offeret for digitalisering i Norden blir trolig pocketboken. Nesten alle oversettelser på Island er utgitt i original pocketbok, så man kan tenke seg at dette kan føre til en større nedgang i oversettelser. Noe av den samme utviklingen kan også sees i andre nordiske markeder. Den mest vellykkede ekspansjonen i Norden, og mange andre land, de siste årene er trolig Lindhardt og Ringhofs Saga forlag, nettopp fordi dette er et rent digitalt forlag som har sikret seg en lang rekke rettigheter som svar på den tekniske revolusjonen.

De nye utfordringene er de samme i hele Norden. Det kan være at felles eierskap kan hjelpe ved at man kan koordinere svarene på utfordringene, men selv om spørsmålene ergenerelle, må gode svar alltid være lokale og basert på en inngående kjennskap til det aktuelle markedet. Hovedsaken er at eierne ansetter ekte forlagsfolk som tar disse utfordringene og eksempelvis kan se den enorme hjelpen som kunstig intelligens vil være i publiseringen (det tør jeg påstå, etter et halvt års bruk). Men samtidig skal de også pleie den klassiske selvforståelsen som har fulgt forlagene siden William Nygaard den eldres tid: Bevisstheten om å ha to plikter, overfor forfattere og lesere, og to sentrale egenskaper: nysgjerrighet og lidenskap.

Halldór Guðmundsson er en islandsk forfatter og forlegger, med bakgrunn fra forlagene Forlagið og Mál og menning. Han har ledet gjesteland-satsingene for både Island og Norge under bokmessen i Frankfurt.

Denne artikkelen stod først på trykk i Bok365 Magasinet nr. 2/2023, «Det nye Norden».

Trykk her for å abonnere på Bok365 Magasinet.