Lyrisk: Prøysen-året på hell.
Det stunder mot nyttår og vi minnes året som gikk. Dette var året hvor vi feiret at det var hundre år siden nasjonalskalden Alf Prøysen ble født.
BOK365 har fulgt året med ulike omtaler, kommentarer og reportasjer. Om du ikke fikk med deg Ragnar Hovlands fine refleksjoner ved årets slutt, kan du lese ”Prøysen ved sengeenden” her. Godt syntes jeg også det var å lese Atle Nielsens nære minner om n’onkel Alf fra i sommer; ”Hundre år er ingenting”.
Da Prøysen gikk bort i 1970, satt en gammel venn seg ned og skrev minneord. Vennen var og en høvding, Erik Bye. Med disse versene avslutter vi Prøysen-året 2014 og ønsker alle et riktig Godt Nyttår.
ALF
Det gjekk ein kjæmpe i gjennom landet, og hæin var ydmjuk, om hæin var han stor.
Hæin trådte varsamt på væg og vidde og hæin for itte med store ord.
Og itte veit je, men jammen trur je at hæin var redd for å setta spor.
Men spora sto der og spora står der, og i dom blømer ein sammardag.
I æille lier, på æille stier, der kan du kjinne hass andedrag.
Og itte veit je, men jammen trur je, vi vart et varmere folkeslag.
Hæin gjorde sliter’n mer rak i ryggen, hæin tente lys over gråbeinskvell.
Hæin song for æille, men mæst for onga, og dom veit best at’n Alf var tell.
Og itte trur je, nei jammen veit je: om hæin er borte, så lever’n lell!
Erik Bye
Foto Erik Bye: Odd Wentzel, Gyldendal
