Desperat og bedende

Den skjøre konstruksjonen som kalles livet og de skjærende setningene i Opstads poesi: Steinar Opstad er gjenkjennelig i sin niende originalsamling, tolvte bok. Eller kan man si tolvte bud? Religionen er en av trådene i dette forfatterskapet, og Opstad er messende. Han finner stadig nye vinkler å nærme seg sine hovedtemaer på. Dette er selvsagt ikke negativt når nivået er høyt og stigende nå og da. I denne boka er faren, som vi har møtt før, alvorlig sjuk og det gjelder nå. Dikter-jeget er i ferd med å bli fritt, men kan man nå det fra jord, blod, bruksnummer og relasjoner? Troen ligger i familien, troen blir hans, men tvilen er der – og den peker igjen tilbake til barndom, også i høstens samling En varig lengsel.

Steinar Opstad:
En varig lengsel

Dikt
Kolon
48 sider

Gården og dens grøde er en ramme i livet. Minne om kyrne (når forfatteren bruker «kuene», ser jeg for meg en distansering i valget av denne formen). Men bygdesamfunnet gården former også mennesker som ikke enser eller anerkjenner gutten. Eller ser ham slik han ønsket å bli sett, det gjelder også det såre verset der han legger en bok foran sin far og far tror at bokstavene er en sverm med fluer / og forsøker å vifte dem bort

De kristelige dogmene plager dikteren. Han ser skjønnheten og nødvendigheten, han ser ritualene og verdien i overføring, men utforsker hvordan de samtidig kan ramme ham på det vondeste viset. Han skriver frem annerledesbarnet som det ikke er plass til, den pikete gutten og det ryster meg når han åpner sin samling slik:

Det sies jeg ble til i sorgen

over et dødfødt barn

Derfor ble jeg voktet på

med den mørkeste kjærlighet

Jeg, den stefortredende sønnen,

var så blindet av kjærlighet

at mine jevnaldrende ble statister

i den forestillingen som het barndom

Kjærligheten og jentefargen

Steinar Opstad er av forsiktig fremtoning og diktene hans har fortsatt en prøvende, spørrende, søkende tilnærming. Opstad fastslår ikke, og det er her kraften i forfatterskapet ligger. Den dagen han vet, den dagen han er skråsikker, er det mindre å skrive om. Noen ganger har han barnets åpne ansikt og ledige undring. Han sirkler inn lett leselige linjer, men det er få som kan skjære sånn gjennom og plassere så mye følelser hos leseren som Opstad.

Han har vunnet alt som er av priser, fått utgitt dikt i utvalg, redigert antologier, gjendiktet andre og er en veteran i norsk poesi, men poeten forlater ikke sitt skjøre ståsted av den grunn. Når Opstad skriver, er noe i spill. Hele tilværelsen, selvforståelsen og skriveførheten, trolig. Bare de på omslaget, de spede bokstavene mot hvitt. Det er rett før de knekker, men navnet hans er skrevet i rødt. Kjærlighetens farge, for det er hva skriveren utbasunerer at han er – og lengter etter. Rødt kan også være jentefargen fra barndommens spottemunner, den som hefter ved hans navn.

Så om ikke alt er selvangivelse eller angivelse av selvet, er det et vaiende menneske han lar tale. Han kan like gjerne om å bli sterk vaie som et strå i vinden og bli lagt i bakken ved første vindkast- og bli liggende der. Kanhende ligg faren der før ham. Farens sykdom og nær-døden-skildringene setter oss i en stadig tvil: Minner eller dikning? Spiller det noen rolle?

Finsilt dikting

En varig lengsel er konsentrert og finsilt arbeide i tre små avdelinger der den andre avdelingen peker mot hurlumheiet i nummer tre og utvider den første. Jeg har ikke sett Steinar Opstad skrive så defaistisk, så brutalt før. Han roper ordet ensomhet ut, hva det nå enn måtte dekke for den som leser. Han gjemmer det ikke i formuleringer eller bak bilder. Han gir jevnt faen i konvensjonen om å si det tilslørt og arty farty og det er sterkt å lese. Om jeg skal gjette, varsler han et skifte i sin diktning, et veiskille, i livet eller diktningen. Men gjetninger kan være farlige og førende. I alle fall er han opprørt og gjør seg hørt i sin nye samling.

En varig lengsel er premium Opstad og et bra sted å begynne om du vil bli kjent med en unik poet og lese deg bakover.

Jeg vil gjerne gjengi ett dikt og det får tale for seg sjøl:

Når jeg triller far ut på verandaen på sykehjemmet

kommer alle de tamme fuglene,

spurvene, trostene og bokfinkene

som er vant til å bli matet

av beboere og gjester

og fuglene setter seg på fars stive

og urørlige hender

som ikke kan slå eller jage dem bort

VIDAR KVALSHAUG