Desillusjonen, det er jeg

MED SKARPE BETRAKTNINGER FRA BYRÅKRATIET: Birger Emanuelsen (Foto: André Løyning / Tiden forlag)

ANMELDT: Birger Emanuelsen har skrevet et interessant bilde av menneskene i statsmaskineriet, men er en fiendtlig forteller den beste fortelleren?

Taleskriveren Ingrid jobber med oppgaven “å få den enhver tid sittende ministeren til å skinne”, noe som går fint så lenge hun «disassosierer» seg selv med oppgaven og arbeidsplassen. Det blir derimot vanskeligere og vanskeligere, og de vanlige mestringsmekanismene kollapser når nye stemmer konfronterer henne med sine livs- og menneskesyn.

Den politiske romanen


Birger Emanuelsen:
Statsråden kommer

roman
Tiden
231 sider

Det er lett å la tankene fare til en annen departementsroman, Gul bok av Zeshan Shakar, som utkom i fjor høst. Hovedpersonene har begge kommet inn i det offentlige uten et ønske om å endre verden, men derfra går de forskjellige veier. Der Mani hopper inn i det med et ønske om å inkluderes og forene sine to verdener med alle de dilemmaer det fører med seg, gjør Ingrid det motsatte. Hun baktaler sin egen jobb og lever et slags dobbeltspill hvor hun ikke lar seg engasjere av frykt for en skuffelse hun har følt på siden barndommen. Dette setter scenen for en god beskrivelse av meningstap og apatisk rådvillhet.

Et oppgjør med apparatet

Emanuelsens beskrivelser av byråkratiet, gjerne med hjelp av arketypene Politikeren og Karrierebyråkraten, er skarpe og underholdende, og Ingrids bitre betraktninger er en fornøyelig leksjon i skadefryd. Man får også mye ut av sterke dialoger om menneskeverd, statens rolle og hva det egentlig vil si å være utenfor samfunnet. Både situasjonene og diskusjonene dette skildres i vitner om at Emanuelsen har brukt mye av sin egen bakgrunn som taleskriver i departementet, for de er gode, tankevekkende og ikke minst troverdige.

Bak masken

Skurringen kommer når det handler om utenforskapet Ingrid skal stå for, som den som er fanget i maskineriet. Som Ingrid presist formulerer det, er ikke faren å være virkelig utenfor, “men å måtte leve det ene livet du hadde, så langt innenfor samfunnets vegger at det ikke fantes noen vei ut”. Men Ingrids karakter slår sprekker når Emanuelsen skal vise hennes utenforskap. De personlige utfordringene til Ingrid som kommer frem gjennom altfor hyppige tilbakeblikk, viser en kvinne med så mange utfordringer at det svekker troverdigheten til karakteren. Man trenger ikke alle disse for å være utenfor, og Ingrid blir nærmest en parodi på en kvinnelig nevrotiker med fremtidsangst. Masken tar vekk fokus fra de spennende betraktningene som gjøres om statsråd og tilhørende fanskare.

Blir overtydelig

Det stilistiske valget om å ikke bruke avsnitt skaper en følelse av å bli messet for. Fortellingens sprang mellom nåtid, fortid og fremtid – antageligvis ment for å gi dybde til Ingrids karakter – gjør den heller overtydelig og kjedelig. Den store svakheten er imidlertid at alt i romanen ses gjennom Ingrid, alt tolkes gjennom hennes øyne og hennes språk: det er for mye tell, litt for lite show.

MAREN KLEPPEN

 

0 Delinger