Problemet med Maria Kjos Fonns "Kinderwhore" er ikke at den ikke har drama nok til å røre og berøre. Den vil trolig også skape gjenkjennelse, og muligens inspirasjon, hos jenter med lignende bakgrunn. Slik sett er prosjektet vellykket. Problemet er at slike beretninger om ødelagt barndom finnes i både litterært sett mer gjennomarbeidede og mer autentiske versjoner.
Handlingen er velkjent fra både bøker, film og alle andre kunstuttrykk: en ung jente blir utsatt for misbruk og omsorgssvikt, blir ikke sett av noen, og går inn i en selvdestruktiv og smertefull tenåringstid med angst, rus og depresjon. Så kommer kjærlighet inn i livet hennes likevel, og hun plukker endelig opp skårene og prøver å bygge selvrespekt og tillit til både mennesker og selve Livet. Som så ofte i slike beretninger står en mor, som må både klandres og tilgis, sentralt i helingsprosessen.
Barnehore og overgriper
Charlotte vokser opp i Veitvedt-området i Oslo. Mor bruker barnlige, korte kjoler, nettingstrømper og sminke i stilen som kalles «Kinderwhore», inspirert av Courtney Love. Grensene mellom barn og voksen blir på grotesk og overtydelig vis visket ut. Mor og datter
Maria Kjos Fonn:
Kinderwhore
Aschehoug
231 sider
lever i isolert fattigdom, en tilværelse som både er innelukket og preget av brutal åpenhet. Mor er bare en skikkelse, et fenomen langt utenfor rekkevidde, hun materialiserer seg bare i korte glimt, som etter tre piller før konferansetimen på skolen. Åtteåringen blir omsorgspersonen. Tiåringen oppdager rusen, og forstår brått hvorfor moren drikker og spiser piller. Charlotte er fremdeles et barn da en av morens kjærester begynner å ha sex med henne. Dette skaper en evig kvalme, som hun lar folk tro er en spiseforstyrrelse. Hun gjør seg selv så følelsesløs hun kan, både som en likegyldig og medgjørlig dukke, og ved selv å utagere voldelig og seksualisert – som en maskin: «Jeg kledde av meg før en fyr rakk å spørre. Jeg hadde funnet et triks, jeg tok ting på forskudd, så var det jeg som hadde kontrollen. »
Krattskog av ytre drama
Det er ingenting som tilsier at dette er et selvbiografisk prosjekt om seksuelt misbruk og rus. Faktisk virker selve oppvekstskildringen litt konstruert og betvunget, som om den er et puslespill satt sammen av biter fra andre puslespill. Alt dette eksplisitte drama blir til en krattskog som skjuler de mer blyge blomster av fine, vare setninger og refleksjoner. Den at den unge kvinnen bruker skriving som terapeutisk metode, selve skildringen av hvordan selve skriveprosessen påvirker hovedpersonen, står frem som høydepunkt i lesingen. Også når Kjos Fonn lar Charlotte beskrive mer lavmælte opplevelser av generell livsangst er språket mindre oppstyltet, renere. Nettopp dette, fortellingen om hvordan bruk av (ord)kunst fungerer som en både rensende og konstruktiv terapi, blir kvaliteten som bærer hele verket. Men fortelleren Charlotte er ingen nyansenes poet, hun er ibenholt-svart og blodrød og hvit som melk – en slags forvridd Tornerose som slett ikke vil våkne. Den fremdeles unge kvinnen møter seg selv ganske så oppskriftsmessig når hun prøver å se sitt indre barn, som aldri ble sett.
Klisjéer og Lykke
Boken er satt sammen av en rekke tablåer, ofte melodramatiske og stinne av fargesterke virkemidler. Det er for så vidt greit at barnligheten også sitter i språket, særlig i ordbilder og metaforer, men verre at romanen som helhet virker dårlig gjennomarbeidet og sprikende. Alle klisjeene er like sanne her, som når den plagede jenta finner ukjent ro og varme hos en stoiske hest, hvis navn attpåtil er Lykke.
Det er likevel, eller kanskje på grunn av dette, stor mulighet for at jenter med lignende skjebner vil kjenne seg igjen, og kanskje bli inspirert til selv å ty til penn og tastatur. Dermed formes hovedbudskapet.
«Men den dagen du reiser deg opp fra senga, legger
deg inn på avrusning eller ganske enkelt bestemmer deg
for å skrive mer og skreve mindre, er du kanskje ikke frisk
fra noen ting, men du er i hvert fall et hode som tolker det
som skjer.»
Slik sett er boken svært vellykket på egne premisser.
MAY GRETHE LERUM
Boken er utgitt med støtte fra Lines minnefond.
