Den uselviske voksne

SKILDRER HVERDAGSMENNESKENE: Trude Marstein (foto: Julie Pike)

ANMELDT: Det er mange barn å holde styr på i Trude Marsteins nye roman, Egne barn, men det er de voksne som står for alt kaoset.

Vi har Tuva og Falk og Lotte og Nora. Tuva er Anjas barn, men ikke Ivars. Lotte og Falk er Ivars, men ikke Solveigs, og Nora er Påls barn, men ikke Anjas. Og så dukker Henrik opp som ikke er noen av de nevntes barn, men sønnen til en som heter Hans Petter og broren til Tuva. Dette var like mye en huskeliste til meg selv som en opplysning til leseren.

For til tross for mange dine, mine, våre og andres barn, er det de voksne det handler om i Trude Marsteins nye roman Egne barn (Gyldendal).

Moderne familiekonstellasjoner

I Marsteins romaner presenteres vi ofte for moderne familiekonstellasjoner, og denne gangen befinner familien seg på et torp i Sverige. Hovedpersonen Anja har tatt med sin nye kjæreste Pål, for å delta på dugnadshelg på torpet hun fortsatt eier sammen med eksmannen Ivar. Ivar er også på torpet denne helgen sammen med kjæresten Solveig, for ikke å glemme barna, her representert ved Tuva, Lotte og Falk. 

Dugnadshelgen skildres intenst. Hele tiden holdes en eller flere samtaler gående, konstant avbrutt av Anjas indre stemme som tar med leseren tilbake til tidligere situasjoner med de samme menneskene.

Andres drømmer


Trude Marstein:
Egne barn
roman
Gyldendal
328 sider

Jeg husker jeg diskuterte Marsteins forrige (og svært kritikerroste) roman, Så mye hadde jeg, med en mor (muligens min egen) som syntes det var lite troverdig at romanens hovedperson Monika var så hensynsløs overfor sin egen datter, der hun gikk fra det ene forholdet til det neste, uten tanke på noen andre enn seg selv. 

I Egne barn er det den motsatte moren vi møter. Anja er ikke hensynsløs, hun er tvert imot altfor hensynsfull. Hun ga opp sin egen forfatterdrøm for å ta vare på barna mens eksmannen Ivar, som beskrives som det største barnet av dem alle, fikk skrivetid, som han tok imot med den største selvfølge. Selv i jobben som markedsansvarlig i forlag jobber Anja med at andres forfatterdrømmer skal gå i oppfyllelse. Hun får aldri tid til sin egen skriving, hun gjør alltid alt for alle andre, selv forholdet med Ivar tok slutt først da hun var sikker på at det var til det beste for barna. 

Slår sprekker

Det er først et godt stykke inn i romanen – da Anjas indre stemme kommer i konflikt med fortellingen på nåtidsplanet – at vi aner at hun kanskje ikke har vært så til stede i morsrollen som hun selv liker å tro. Det tar lang tid før dette nye perspektivet kommer inn og historien tilspisser seg, kanskje litt for lang tid. Frem til da er Anja en selvoppofrende mor som jeg verken kjenner medfølelse eller avsky for, og som derfor blir ganske uinteressant. Heldigvis begynner bildet av Anja å slå sprekker, og et mer tvilsomt morsportrett kommer til syne på ekte marsteinsk vis.

For som alltid i Trude Marsteins romaner er ingenting svarthvitt, det er noe som skurrer og gjør oss ambivalente. Vi vet ikke om Anja er den moren hun forteller oss at hun er, vi vet ikke hvilket parti forfatteren selv har tatt, og aller minst vet vi hvor vi selv står oppi det hele. Vi blir bare plassert på et torp der det blandes linolje i maling og stekes pannekaker og krangles og lates som ingenting, og så er det opp til oss å forstå det vi ser, som i denne lille sekvensen:

«Du påfører barna dine skam», kunne Ivar si. «Av og til tror jeg du er misunnelig fordi de er mye friere og til stede i livet sitt enn deg.» Jeg mente det ikke var sant, verken at jeg var misunnelig eller at de var friere og mer til stede. 

Feller ingen dom

Marsteins sterkeste side som forfatter er nettopp dette: Hun feller ingen dom over personene sine, hun lar dem tenke og føle og leve livene sine, og så er det lesernes oppgave å ta stilling til hva vi synes om dem. Vi er nødt til å møte bøkene hennes med det vi har av familiære erfaringer og bruke dem for alt de er verdt. Det kan føles intenst og slitsomt, og samtidig godt fordi vi føler oss sett, fordi det med ett er våre erfaringer som skildres og tas stilling til.

I Egne barn viser Trude Marstein igjen sin evne til å skildre hverdagsmenneskene – oss selv. Igjen presenterer hun oss for situasjoner, tanker og følelser jeg vil tørre å påstå at de fleste av oss har vært borti. Men jeg skulle ønske skurringen kom tidligere inn i fortellingen. At ambivalensen var sterkere fra start, og det subtile marsteinske litt mindre subtilt allerede fra begynnelsen. 

MAREN SIMONSEN

 

0 Delinger