Den siste nedtegnelsen

I dag er det 70 år siden Anne Frank og hennes familie ble funnet av nazistene på et loft i Amsterdam.

Fredag 4. august 1944 startet kanskje som alle andre sommerdager, men rett før lunsj skulle den skjulte døren i det hemmelige loftet åpnes og besegle Anne Franks skjebne. 

Kun tre dager tidligere, den 1. august, hadde en intetanende Anne skrevet det som skulle bli den siste nedtegnelsen i sin personlige dagbok.

 

«Min kjære Kitty»

Anne Frank ble født sommeren 1929 i Frankfurt am Main. Hun tilhørte en jødisk familie med lange røtter i Tyskland, hvor faren og andre familiemedlemmer hadde tjenestegjort aktivt og utmerket seg i første verdenskrig. Familien flyttet senere til Amsterdam, etter at faren hadde fått et jobbtilbud der.

Anne begynte å skrive sin dagbok da hun fylte 13. Dagboken, en bursdagsgave fra hennes elskede far, ble kjærlig døpt «Kitty», og Anne delte fra første stund sine innerste hemmeligheter med sin trofaste dagbok-venn. Allerede på de første sidene åpner Anne seg for sin nye venn:

Jeg håper at jeg kan betro deg alt, slik jeg aldri har kunnet betro meg til noen før. Og jeg håper du vil bli en god støtte for meg. – 12. juni 1942.

 

Flukt fra hverdagen

Kun en måned etter denne første nedtegnelsen må familien gå i skjul, etter at storesøsteren Margot mottar innkalling til tvangsarbeid i Tyskland. Anne Franks dagbok blir akkurat det hun ønsket at den skulle bli; en god støtte. For henne er dagboken en flukt fra hverdagen i det hemmelige annekset, men for ettertiden har dagboken blitt den mest berømte skildringen fra et jødisk offer under krigen – en skildring som har gjort sterkt inntrykk på unge lesere gjennom generasjoner.

 

Vi har ikke lov å glemme

Anne Franks dagbok er en førstehåndsberetning om jøders opplevelser under krigen. Den er like relevant i dag som den var da den først utkom. Dagboken viser at krigshistorie ikke handler om statistikk og anonyme masser, men om enkeltskjebner. Nazistenes grusomheter blir særdeles virkelige, når vi som lesere møter Annes familie og de andre de lever i skjul sammen med. Åtte mennesker blant millioner, men samtidig åtte mennesker vi føler at vi kjenner.

Dagboken blir en påminnelse om Arnulf Øverlands rungende ord fra «Du må ikke sove»(1937), om at vi ikke har lov til å gå der og glemme. Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

 

Den siste nedtegnelsen

Den siste nedtegnelsen i dagboken gir et godt bilde av Annes tankeverden. Den er full av ungdomsbekymringer, lovnader om å forandre seg og tanker og håp omkring livet og kjærligheten. Alle disse refleksjonene og drømmene skulle kun tre korte dager senere bli brutalt frarøvet henne.

Anne Frank overlevde ikke konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, og døde der av tyfus i månedsskiftet februar-mars 1945 – kun en måned før leiren blir frigjort av britiske soldater. Hennes far Otto, den eneste overlevende av familien, utga Annes dagbok i 1947 – da under tittelen Het Achterhuis. Den har siden blitt oversatt til mer enn 60 språk og har solgt over 25 millioner eksemplarer. Den er også blitt filmatisert en rekke ganger.

Anne kunne ikke vite at hennes innerste tanker ville bli delt med en hel verden.  70 år senere kan vi bare takke henne for dagboken som tvinger oss til aldri å glemme, men til å forstå og lære.

 

 

0 Delinger