Den siste arbeiderdikteren

Bjørn Aamodt (foto: Helene Andersen)

Lyrisk: Dikteren Bjørn Aamodt ville i dag fylt 75 år.

I fjor kom den fortjenestefulle antologien «Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp». En som hadde selvskreven plass i samlinga var Bjørn Aamodt (1944-2006).   Aamodt var sjømann, sjauer, metallarbeider – og dikter. Han har blitt karakterisert som «den siste klassiske arbeiderdikteren». Ett sted skriver han: – Arbeiderklassen forsvant rundt hjørnet i morgenregnet i en blå trikk, og vender tilbake i skumringen med tom matboks.

Aamodt var oppvokst i Sandvika. Han reiste til sjøs, men gikk i land tidlig på 1970-tallet. Han jobbet flere år som kranfører, senere som skiftarbeider på Kværner. Nattevakt på Blå Kors etter at Kværner ble lagt ned. I motsetning til andre diktere som kan isolere seg i det selvopptatte, måtte Aamodt ha en jobb å gå til. Han ville være ute blant folk. Han skrev ikke om «jeg», men om «vi». Fellesskapet rundt arbeidet ble kjernen i diktningen.

Han debuterte med samlingen Tilegnet i 1973, etter denne kom det åtte diktsamlinger. Aamodt brukte vokabular og erfaringer fra gulvet, herav epitetet arbeiderdikter. Og han ble lagt merke til. Han mottok Gyldendals legat i 1994, Gyldendalprisen og Halldis Moren Vesaas-prisen i 1997, samt Doblougprisen i 2003. To ganger var han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Fra samlingen Knuter, Mulm og andre dikt (1980), en usedvanlig samling og som Jan Erik Vold tidlig spådde ville bli en framtidig klassiker, henter vi søndagens dikt. Diktet Trygd «rommer stoff til en hel roman». Selv om det er skrevet for snart førti år siden og bakteppet kan ha endret seg, er kjernen i diktet – utenforskapet – dessverre like aktuelt. Aamodts hustru, Vibeke, forteller at diktet er ett av hennes favoritter: – Ikke minst fordi jeg den gang selv arbeidet i arbeids- og velferdsetaten (NAV), og dette diktet sier noe viktig om enkeltskjebner, bak statistikk og tall.

Jan Erik Vold følger opp: – Diktets patos ligger i dets presisjon. Aamodts sosiale musikalitet og medfølelse ligner ikke noe annet vi har i norsk poesi.

Trygd

Dette er den gamle historien om det som ikke eksisterer,
som ingen hører og som ikke kan snakke
fordi ordene har frosset til en klump som må tines opp
med sprit under vinterhimmelen, under en bro, ved et bål.

Dette er historien om fattigdom som er blitt til et tall
i den endeløse rekken av kontorer, representanter og institusjoner
som kalles barndom, vokse opp, reise ut i verden
og sin egen lykkes smed. Dette er historien

om arvesynd eller økologisk ressursfordelingsproblematikk,
historien om ukjent far, forsorg, hjelpekasse, utplassert,
innplassert og de syv hav. Akterutseilt, forfyllet, forfeilet
og forslått. 35 år. Nå vil de plutselig gi ham trygd

istedetfor bøter. Nå vil de gi ham uføretrygd
som lemper kaffesekker og stuet papirpakker
selv etter en natt i fyllearresten, slo stiften baklengs,
og sovnet inn med rødspritflaska ved siden av seg

i en godsvogn i Loenga. Nå er han ikke brukbar lenger.
Sendt ut i verden 15 år gammel med lakksko
og påtaleunnlatelse for å ha stjålet sjokolade,
og returnert 12 år etter pr. postoppkrav fra Las Palmas

til arbeidsgivere som ikke ville eie ham
og de fillete sjøfartspapirene, til huseiere
som kikket på de tatoverte hendene
og ville ha referanser. Til uføretrygd.

 

Jan Erik Vold, Poetisk praksis, 1975-1990 (Gyldendal, 1990)
Bjørn Aamodt, Samlede dikt (Gyldendal, 2017)
-- annonse --