Den fantastiske litteraturen kalte på Simen B. Hagerup

– Jeg liker å prøve ut nye innfall når jeg skriver. Før har jeg skrevet i «høyverdige» sjangre, som dikt og essays, men jeg er lite glad i graderinger av høy og lav kultur, og jeg har alltid likt fantastisk litteratur. Derfor bestemte jeg meg for å kline til med en fantasybok, sier Simen B. Hagerup, som har fått gode skussmål for romanen Jordverv.

Han trodde det skulle bli en smal sak å få en lettbeint eventyrfortelling til å reise seg opp på boksidene, men det ble atskillig mer arbeidskrevende enn han hadde trodd.

– Kanskje fordi jeg litterært ville unngå de typiske klisjeene – som kampen mellom det gode og det onde, utdyper forfatteren – som skrev seg opp mot fantasylitteraturen kjent som «new wave», med en gullalder på 70-tallet. Men han er også inspirert av nyere fantasyforfattere, spesielt de som skriver innenfor sjangeren «new weird».

– Ett litterært forbilde som har vært kjempeviktig for denne boka, er Ursula K. Le Guin med sine ideer om realistisk science fiction.

– Hun viser hvordan mennesker – samme hvor fantastisk bakteppet til fortellingen er – tross alt bare lever så godt vi kan, i all vår edelhet og smålighet, utdyper Hagerup.

En aldrende Alice
Forfatteren kan bekrefte at det å skrive ofte ikke kaster særlig av seg. Personlig er han heller ikke så opptatt av å vinne «eit gjetord gjævt», understreker han – og siterer dermed Håvamål.

– Men jeg bryr meg om det som skjer i møtet mellom en bok og en leser, selvfølgelig håper jeg noen vil lese boka og verdsette den på sitt vis. Det kan være noen synes den er rørende, tankevekkende eller bare en morsom reise gjennom en merkelig fantasiverden.

I boken har han gitt hovedrollen til en noe utypisk fantasykarakter: En dame på i sekstiårene ved navn Tatjana. Etter at pensjonisten har rotet seg bort i skauen, møtt en bengalsk tiger og opplevd et underlig lysfenomen, står hun midt oppe i en fremmed verden. Hun har kommet til en verden der menneskene er i kontakt med åndevesener, guder og magiske tradisjoner.

En anmelder i Morgenbladet mener Tatjana er «lik en bestemorsversjon av Alice i eventyrland», en karakteristikk forfatteren lever godt med.

Vil underholde
Hagerup ser ikke bort ifra at noen kan lese samfunnskritikk inn i romanen hans. Men han understreker at det viktigste for hans del var å skrive en underholdende roman. Forfatteren håper «Jordverv» kan fenge både den klassiske romanleseren, samt lesere fra fandom-miljøet, og han er veldig glad for at boken er ute etter en svært travel høst.

– I tillegg til å ha fått Jordverv ut døra, har jeg ferdigstilt en oversettelse som skal ut til neste år, og jeg har begynt å studere igjen for første gang på nesten 20 år. Jeg er fjernstudent på et teknisk fag på NTNU, i håp om en gang å kunne leve av noe annet enn å vrenge sjela mi i bytte mot knapper og glansbilder, sier han. Og legger til at selv om han selv har delvise planer om å skifte beite, så ser han ikke mørkt på litteraturens framtid.

– Kort sagt tror jeg litteratur er viktig og alltid i endring, uten at noe essensielt går tapt i forandringen. Dessuten tror jeg kultur er viktig rett og slett fordi den gjør tilværelsen litt mer utholdelig, framholder han. Og legger til at han ikke ser noen grunn til å «frykte» nye teknologier og formidlingsformer som sådan. Men dersom vi bruker nye verktøy til å begrense spredningen av kultur og kunnskap, da er det grunn til alarm, fortsetter han – og bruker det han mener er «en overmettingen» av strømmetjenester som eksempel:

– Vi ser at kulturgjenstander som faktiske varer blir droppet til fordel for noe vi kan kjøpe rettigheten til å bruke i begrenset omfang, gjennom bestemte nettservere, for avgrensede perioder – og kun på et visst antall fysiske enheter.

– Selv den mest dystopisk anlagte av oss kan ikke forutse hva som blir konsekvensene dersom vi tillater en gjennom-kommersialisering av kunst, kultur og vitenskap – aktiviteter som har vært drivende for menneskehetens utvikling, og som alltid har vært et fellesskapelig anliggende.