Vigmostad & Bjørke-redaktøren Marius Aronsen har benyttet nye Deichman i Bjørvika mye det siste året, men trekker fram torpet på bildet som sitt favorittsted.
UKAS BOKFJES: Vår stafettpinne reiser videre. Sist sendte sjefredaktør Tiril Broch Aakre stafettpinnen videre til Vigmostad & Bjørke-kollega og redaktør Marius Aronsen.
Hva jobber du mest med akkurat nå?
– I det siste har jeg hatt fornøyelsen av å lese klassiske krimtekster for mulig bruk i en antologi. Det har medført mange besøk til fantastiske Deichman i Bjørvika, med byens beste leseplasser. En annen avveksling fra manusbunken er et pågående prosjekt med juletematikk, som førte til et møte med Håkon Gullvåg i atelieret hans på Ekely. For en maler og for et fantastisk atelier! Jeg har alltid tenkt på meg som svært privilegert som kan jobbe med litteratur, men slike dager skaper ekstra variasjon.
Bokbrøken: Hvordan er dine lesevaner – hvor stor andel av boklesingen er forbundet med jobb og hvor mye er ren fornøyelse?
– Jeg er dårlig på brøk. Og er såpass yrkesskada at all lesing fører til noen jobbrelaterte tanker. Men ikke så skada at lesing utenom jobben ikke kan gi meg sterke opplevelser. Og da gir det igjen fine eksempler å ta med tilbake i jobben som redaktør.
Trekk frem en i bokbransjen du virkelig verdsetter – og hvorfor?
– Jeg tror jeg vil trekke fram Otto Hageberg, som ikke nødvendigvis tenkes på som en i bokbransjen, selv om den avdøde litteraturprofessoren blant annet satt i styret til Gyldendal. Jeg hadde jobba i noen år før jeg snublet inn på Blindern, og var vel litt skeptisk til det hele. Men jeg var så heldig å få Hageberg som gruppelærer på nordisk grunnfag og opplevde hans eksistensielle tilnærming til litteratur som svært forfriskende. I en periode da humaniora var preget av postmoderne teorier og dekonstruksjon, var han en som gravde etter mening. Og det var helt vesentlig for at jeg i det hele tatt endte opp i bokbransjen.
Hvis du skulle løfte frem en virkelig god bok du har lest det siste året – hvilken velger du og hvorfor?
– De siste to åra har jeg pløyd gjennom nesten alle romanene til Patricia Highsmith. Det har gitt meg noen virkelig gode leseopplevelser. Jeg har frydet meg over herlige plot, men kanskje aller mest latt meg imponere over spenningsfortellinger med svært sammensatte karakter. I fjor kom det plutselig en ny biografi om Highsmith: Devils, Lusts and Strange Desires (av Richard Bradford). Den skildrer en forfatter med mer kompleks psykologi enn noen av hennes litterære figurer. Og ikke bare blir hun beskrevet som en rimelig ondskapsfull person som både hatet seg selv og andre — særlig folk av visse etnisiteter. I tillegg diktet hun opp masse om seg selv, som hun arkiverte for å manipulere historien sin i etterkant. Fascinerende lesning, og faktisk litt godt i disse tider å se at et seriøst, britisk forlag våger å utgi en biografi om en person som var så politisk ukorrekt. Det siste må regnes som en eufemisme.
Hva ville du helst blitt spurt om? Og hva ville du svart?
– Har du noen gang blitt anmeldt for å kræsje en ubåt i Kobben-klassen med full krigslast rett i en hurtigrutekai?
Jepp. Frifunnet av en kommisjon som mente det var et hendig uhell. Føler at det er mønsteret i mitt liv: en serie hendige uhell.
Marius Aronsen sender stafettpinnen videre til salgs- og markedsdirektør Knut Gørvell i Cappelen Damm.
