Debutant fanger solstrålene

Ida Tufte (Foto: Eline Kjøl Berg)

Ida Tuftes barnebokdebut «Alma Freng og solfangerne» skinner sterkt og varmer godt.

Det er en kjent oppskrift. En ung person blir kastet inn i et ukjent univers hvor hen er den utvalgte eller nøkkelen til konflikten som har rast i denne parallelle verdenen. Sånn sett stiller ikke Ida Tuftes debutbok med noe banebrytende nytt innen sjangeren. Men Alma Freng og solfangerne (Aschehoug) er langt fra en oppskriftsbasert barnebok.

Alma Freng og faren Simon flytter mye. Stort sett annethvert år må Alma innfinne seg med nytt hus og nye klassekamerater. Hun har sluttet å stille spørsmål ved den hyppige flytterutinen, helt til det en dag ringer på døra, og hennes ukjente farmor står utenfor. Faren forbyr Alma fra å ha kontakt med henne, men de treffes bak hans rygg.

Alma får vite at hun er en solfanger – en som kan reise i og med tiden på solstråler. Men slik magiske gaver kommer ikke uten en hake. Og det er ikke bare at Alma med høydeskrekk må lære seg å fly på solstrålene – men at hun må hjelpe til med å styrte den sittende Storministeren.

Inspirert, men ingen blåkopi

Historien griper tak i leseren allerede fra de første sidene, og med en nifs og Harry Potteresque start på fortellingen er tonen satt.


Ida Tufte Michelsen:
Alma Freng og solfangerne

Barn og ungdom
Aschehoug
299 sider

«Kvinnen smilte fornøyd og reiste seg opp fra stolen. Med vante bevegelser tok hun tak i et gullkjede hun bar rundt halsen, og løftet det opp. En liten eske laget av glass kom til syne, ikke større enn en fyrstikkeske, og fylt med noe som skinte sterkt. Det var som om esken inneholdt et lite stykke hav som skinte i sola. Kvinnen løftet den ledige hånden, knipset, og vips, var hun borte.»

At Tufte har latt seg inspirere av andre populære fantasy-bøker, som Harry Potter og Ingenlund er tydelig. Men Tuftes univers er i høyeste grad originalt, noe karakterregisteret sørger for. Alma er ingen blåkopi av hverken Morrighan Kråkh eller Harry Potter – hun står helt trygt på egne ben. Med en god karakterutvikling og et vinnende vesen, blir det sjeldent kjedelig å være med på hennes indre reise. Og den eksentriske farmoren Elionora er med på å skape humor og spenning.

Det er også gjennom farmoren at historien finner sin moral, at man må våge å kaste seg ut i noe. Å være modig selv om man er redd.

«Hvis du ikke vil fly, skal du slippe å fly.» Hun smilte. «Men det å ikke ville fly, er noe helt annet enn det å ikke tørre å fly. Du kan ikke gi deg før du har prøvd, Alma. Du kan ikke gi deg bare fordi du er litt redd.»

Kiler i magen

Som Alma, blir også leserne dratt med bort og ned og opp og vekk. Og det er ikke alltid så lett å følge med i svingene. Samme springende tone har også språket – som er lekent, men også tidvis svevende filosofisk. Slik blir det jo når man snakker om noe så vakkert som å reise verden rundt på solstråler.

Tufte tar seg god tid til å etablere universet, som er både troverdig og finurlig. Handlingen tar seg derimot ikke ordentlig opp før i andre halvdel av boka, men huhei for en fart den da får. Da har vi virkelig grepet fatt i solstrålene og skyter gjennom handlingen, med noen spenningstopper som kiler godt i magen.

En prolog til noe større?

Når bokens siste side er lest, er det kun en ting som står klart: Jeg vil ha mer! Jeg vil vite mer om universet, om solfangernes historie, om farmor – ja til og med om hunden Børre. Jeg skulle ønske Tufte hadde tillatt seg å vie mer sideplass til å ytterligere utforske det magiske universet, og gi leserne mer innblikk i denne magiske verdenen. Det er på detaljnivået at de magiske litterære universene virkelig skinner, og det føles som vi bare skraper overflaten i Alma Freng og solfangerne. Det føles som et helt samfunn ligger uoppdaget – som om man har hoppet over noen rom på museet og plutselig befinner seg i suvenirbutikken.

Ida Tuftes debut og lesernes møte med Alma Freng oppleves dermed som en prolog til noe større. Det virker ikke som dette er det siste vi hører fra hverken Tufte eller Freng. Får vi ønske oss et nytt magisk eventyr?

 

NORA STEENBERG

 

 

-- annonse --