De tre urolige

– Joda, det stemmer nok det. At jeg hadde et behov for å gjøre meg foreldreløs den høsten der, sier Linn Ullmann.

 – Jeg er konstant bekymret om dagen, sier hun.

Det er torsdag formiddag. Ute er det kaldt og klart. Det er to dager til anmeldelsene hennes skal komme. Linn Ullmann fomler med en pakke te og en papirpose ved kjøkkenbenken.

– I morges for eksempel, var jeg fryktelig stresset fordi jeg hadde sendt deg tekstmelding og lovet deg scones. Jeg ble usikker på om jeg ville rekke å handle, for jeg hadde endel andre ting jeg også måtte gjøre.

– Det var ikke så viktig med scones.

– Jo, det var det! En avtale er en avtale. Viktigheten av å holde avtaler har jeg etter min far. Og dessuten skal vi jo sitte her lenge, og vi kommer til å bli sultne.

Hun trekker pusten og smiler.

– Ja, du skjønner, sier hun.

– Skjønner hva?

– At det er litt stressende tider.

– Er det det at du har skrevet en bok om foreldrene dine?

– Nei. Eller jo. Kanskje. Jeg vet ikke. Egentlig har det bare blitt verre og verre for hver bok jeg skriver.

– Hvorfor det?

– Jobben min er jo å skrive, ikke sant. Og da sitter jeg her inne. Helt alene. Helt uforstyrret. Jeg hører lydene fra naboene mine. Jeg tror det må være en musiker som bor her et sted. Og et kollektiv med studenter, jeg hører dem komme og gå. Men jeg ser jo ingen, ikke utover min nærmeste familie. Og så skal jeg plutselig gi dette ut. Snakke med fremmede om det. Bli fotografert. Bli anmeldt. Jeg blir fomlete og rar og kjempenervøs. Jeg var i Stavanger og leste i helgen, og da jeg gikk fram til mikrofonen, skalv jeg sånn at jeg nesten ikke greide å holde boken foran meg.

– Hva leste du?

– Jeg begynte med den bittelille passasjen om nødvendigheten av å gjøre virkelige personer fiktive.

Jeg har noen brev, står det i passasjen, – noen fotografier, noen spredte lapper jeg har spart på, uten at jeg kan gjøre rede for hvorfor jeg sparte på nettopp de lappene og ikke på andre, jeg har seks samtaleopptak med faren min, men da vi gjorde opptakene, var han så gammel at han hadde glemt det meste av sin egen og vår felles historie.

– Hvorfor leste du den passasjen?

– Fordi det er viktig. Bare ved å gjøre faren, moren og datteren til fiktive personer, blir denne boka sann. Skjønner du hva jeg mener?

– Nei.

– Hvis jeg hadde påstått at alt det som står her er sant, ville jeg vært løgnaktig. Kanskje husker jeg det feil. Kanskje ser jeg noe i nåtidens lys og noe annet i datidens lys, kanskje oppfattet jeg situasjoner helt annerledes enn faren eller moren min gjorde.

– Men vi skal ikke sitte her og late som kvinnen i boka er en annen enn deg?

– Nei, det skal vi ikke. Og det som står i boka er sant. For meg. Det er manet fram fra min forestillingsevne. Det er jo det vi forfattere driver med.

– Hva da?

– Vi sitter alene og forestiller oss hvordan det var og hvordan det kunne ha vært. Vi husker, vi glemmer, vi husker igjen, og denne hukommelsen, og denne glemselen, former historiene vi forteller.

Første gang jeg intervjuet Linn Ullmann skulle hun debutere. Det var tidlig høst i 1998. Vi satt på Dovrehallen i Storgata i Oslo og spiste smørbrød, det var formiddag, og ensomme mennesker satt spredt og glante tomt ut av de store vinduene.

Jeg glefser, sa Linn Ullmann. Jeg glefser.

Hun sa gjerne viktige ting to ganger, og denne advarselen var viktig, for jeg hadde tillatt meg å spørre om foreldrene hennes, Liv Ullmann og Ingmar Bergman, og hun kunne like gjerne si det med en gang, at hvis jeg hadde tenkt meg dit, hvis jeg åpnet den døra der, så glefset hun.

Hun nikker.

– Joda, det stemmer nok det.

Et smil også.

– At jeg hadde et behov for å gjøre meg foreldreløs den høsten der. Det var ikke et oppgjør med dem. Det var et ønske om å tre ut av deres – ikke skygge, men … Ja, du forstår. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boka allerede den gangen.

Denne boka, for å ta det først: Det begynte med en bok Linn skulle skrive sammen med sin far. De skulle samtale om alderdommen, han var i slutten av åttiårene, de spøkte og sa at de skulle reise på bokturné gjennom Sverige og Norge i hans røde Jeep. Det skulle bli så bra; far og datter, de planla og planla og planla. Men da hun endelig satte seg ned sammen med ham, med en liten båndopptaker, i huset på Hammars, på den flate øya Fårö i Østersjøen, var Ingmar blitt veldig gammel. Drøm og virkelighet gled over i hverandre. Det kunne ikke bli bok. Det kunne ikke bli den boken. Linn la båndopptakeren i veska. Faren, som er navnløs i boka, døde. Linn la båndopptakeren over i en skuff. Hun flyttet. Hun skrev andre bøker. Hun flyttet til Fårö med familien. I sju år visste hun ikke hvor båndopptakeren var. Så fant hennes mann den i en pappeske, på et loft i Oslo, Linn trykket på play, og der, i suset fra kassettene, i de ufullendte samtalene, i minnene, i misforståelsene og det nye språket, oppsto nye rom, nye historier, en ny bok.

De urolige heter den.

Historien om en kvinne og hennes to berømte foreldre.

Høstens mest bejublede norske roman.

Hun rekker meg te i en kopp det står A room of ones own og Virginia Woolf på. Hun spør om jeg sitter godt i sofaen. – Jeg trives best her, sier hun, og klapper på det grove ullstoffet. – Men, sier hun, og med ett ser hun bekymret ut, da har vi ikke noe bord, og du får ikke noe sted å sette koppen din, og hvor skal vi sette disse sconesene? – Jeg kan sette koppen på gulvet, sier jeg. – Sikker? sier hun. – Sikker, sier jeg. – Fint, da ordnet det seg jo da, sier hun.

Linn trekker en varmeovn ut fra et hjørne.

– Det er kaldt her. Vi må ikke fryse, sier hun. Så åpner hun en skrivebordsskuff og løfter ut en liten, sølvgrå diktafon; den ser ut som et lite munnspill. – Her, sier hun. – Her er den. Jeg skal ikke spille den altså.

Hun forteller om timene med sin far. Om denne nye situasjonen; han hadde alltid hatt regien der ute på øya; det var hans rutiner, hans regler, hans reportoar, hans timeplan: frokost da, arbeidsro da, kino da, og nå var det udefinert; hvem bestemte, hvem husket riktig, visste han i det hele tatt hvem hun var?

Linn Ullmann er det yngste av Ingmar Bergmans ni barn. Hun ble unnfanget utenfor ett av Bergmanns fem ekteskap, og Linn tilbrakte kun somrene med ham. Hun har ingen minner om at de var sammen alle tre. I dåpsbrevet, gjengitt i romanen, skriver hovedpersonens far: Jeg har på følelsen at du og jeg kommer til å forstå hverandre en dag. Vi kommer til å ha noe til felles som det ikke går an å definere, men jeg tror du kommer til å utøve et ganske sterkt mottrykk på tilværelsen, og det er nok bra, det.

– Følte du at du kom i veien for hans kunstnergjerning?

– Jeg tror dette er et evig dilemma.

– For hvem?

– For mennesker som velger å leve som kunstnere. Skal familie og barn komme først? Eller skal kunsten komme først? For mine foreldre kom kunsten først. Det plaget dem nok, de strevde sikkert med samvittigheten, på hver sin måte.

– Bebreider du dem for det?

– Nei, overhodet ikke. Moren min var alenemor på seksti- og tallet. Hun kunne ikke si på filmsettet at nå skal jeg hente i barnehagen. Det ville vært uhørt. Det var ikke en option. Så måtte hun legge til rette, da. Så godt hun kunne. Å bebreide henne ville være urimelig. Hun var en sterk, sårbar og flott mor, og kanskje husker hun denne tiden helt annerledes enn meg, også. Og dessuten…

Linn Ullmann smiler.

– Dessuten?

– Som forfatter er jeg jo uendelig takknemlig! Tenk på den vidunderlige paraden av barnepiker jeg har hatt!

Hun ramser opp navnene deres. Hun pleide å skrive lister. Over barnepiker. Morens kjærester. Hus hun hadde bodd i. Skoler hun hadde gått på. Listene ble lange alle sammen.

– Likte du å være barn?

– Nei. Jeg likte ikke å være barn. Jeg husker flyturene. Da jeg fløy alene. Jeg hadde sånt skilt rundt halsen, og fremmede fulgte meg ut og inn av flyet. Det var så fornedrende!

– Hvorfor det?

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle være barn. Jeg forsto ikke andre barn, jeg hadde så liten erfaring med dem. Jeg var redd dem. Jeg ville bare være sammen med mamma. Når jeg var i selskaper, klenget meg inntil henne, å havne ved barnebordet var mitt livs verste mareritt!

Linn ler. Hun forteller om en spedbygd jentes barndom i en liten by utenfor New York. Om de svenske barnevaktene hennes og morens kjærester; russeren, nobelprisvinneren. Og så forteller hun om personer som ikke nevnes i boka, hennes egne omgangsvenner: Anna Sosenko, en eldre kvinne som drev en eklektisk butikk med showbiz-memoribilia, og den pensjonerte danseren Donald Saddler. Sammen så de ballettforestillinger, sammen spiste de iskrem på Serendipity.

Linn tar på seg briller og finner telefonen sin. Entusiastisk googler hun Anna Sosenko. Der! Hun viser meg et bilde av en gammel, trillrund kone, med tilbakegredd, grått hår, og store, runde briller. Se! sier hun. Der er min barndomsvenninne, Anna Sosenko!

Det er blitt ettermiddag. Snart skal Linn fly til Haugesund og delta i Litterær salong på biblioteket. Så skal hun fly hjem igjen og begynne å grue seg til avisene kommer. Og så skal hun åpne dem lørdag morgen. Finne sekserne i Dagbladet og VG. Lese hyllestene i Aftenposten og NRK.

– Kunne vi snakket litt om tyskeren, før vi runder av?

– Tyskeren? spør hun.

– Ja, han du skriver om i boka, tyskeren med sykkelen?

– Å, han.

Linn løfter koppen foran ansiktet og smiler, som om hun gleder seg til å snakke om ham, tyskeren med sykkelen. Det var to år siden faren døde, Linn hadde flyttet til Fårø for et år, sammen med mannen sin og deres felles datter, og hun var i en periode i livet der hun, for å sitere henne: ikke helt visste hvordan jeg skulle leve. Der grensene mellom normalitet og forrykthet var ganske små og ganske bevegelige.

– Også satt jeg på benken faren min og jeg pleide å sitte på. Utenfor kinoen hans på Dämba, en ombygd låve, med rustrød dør og et stort nøkkelhull som det strømmet lys gjennom. Og der kom en mann på sykkel. Han var ung og frisk og entusiastisk. Han hadde sekk på ryggen og treningstøy, og blid og andpusten kunne han fortelle at han hadde syklet helt fra Tyskland for å se dette stedet.

Den store mesterens myteomspunne kino.

Linn Ullmann setter fra seg koppen. Hun kremter stille.

– Altså, sier hun. – Jeg hadde ikke lyst til å slippe ham inn.

– Hvorfor ikke?

– Ja, det spurte han om også. Han hadde jo kommet helt fra Tyskland, som han sa. Og han var en veldig stor beundrer av Ingmar Bergman. Og han ville så fryktelig gjerne se dette stedet. Det handlet i det hele tatt veldig mye om ham. Og det irriterte meg.

– Hvorfor det?

– Fordi det var faren min. Og han var nettopp død. Og stedet denne fremmede mannen ville inn og se, var kanskje det eneste som føltes som mitt, jeg hadde vært der hver eneste sommer sammen med faren min. Siden 1967, da jeg knapt var et år gammel. Så jeg sa nei.

– Nettopp. Og da sa tyskeren?

– Ja, det var jo det som var så rart. At han ble så sint. Det må ha vært noe med måten jeg  sa det på, for han ropte bare Nei vel!, og så heiv han seg på sykkelen og tråkket avgårde.

Og da jeg så den krumme ryggen hans bortover, så hentet jeg meg inn og tenkte: hvorfor skal jeg være sånn. Hvorfor kunne jeg ikke bare slippe ham inn, og så løp jeg etter ham og ropte at han kunne få lov til å komme inn likevel.

Men da var det altså for sent. Linn Ullmann smiler.

– Han stoppet og snudde seg mot meg og veivet med armene og skrek. Nei, nå er det for sent! skrek han. Nå har du ødelagt det for meg! Han var veldig fornærmet.

Linn Ullmann ser ut gjennom det store vinduet, ut mot de nakne trærne i Stensparken. – Det rare er at jeg råker ut for sånt med ganske mange. Av og til blir folk sinte på meg. De sier at jeg ikke er snill. At jeg ikke er grei. Hvordan kan du være så tverr når du har en så mild mor? sier folk.

Linn ler en kort latter.

– Jeg likner nok faren min der. Han ville heller ikke sluppet denne syklisten fra Hamburg inn i huset sitt.

– Men det hadde moren din?

– Hå, ja, moren min, ja! Selvfølgelig. Hun er snillere enn meg. Hun hadde ikke villet såre ham. Hun vil at alle skal føle seg vel, hele tiden.

Linn Ullmann blir sittende og tenke.

– Men hadde du villet slippe ham inn da? spør hun etter en stund.

– Jeg tror kanskje det.

– Men hvorfor det? spør hun.

– Fordi jeg syntes jeg måtte; han hadde syklet så langt.

– Er du sikker?

– Det kommer ikke folk syklende fra Tyskland for å komme inn hos meg, sier jeg.

– Nettopp, sier Linn Ullmann og nikker. – Nettopp! Der har du den evige skvisen i mitt liv. Mellom det personlige, det som er mitt, det jeg forsøker å verne om – og det offentlige, det som så mange fremmede er interesserte i. Jeg har visst ikke helt funnet ut hvordan jeg skal deale med de greiene der.

– Men hvordan endte det?

– Hva da?

– Hva skjedde med syklisten?

– Å, han! Nei, han bare forsvant. Han syklet vel hjem igjen, da. Til Tyskland. Jeg så ham aldri igjen.