De som vant krigen og tapte freden

Alexander Wisting (foto: privat)

BOKANMELDELSE: Forfatter av polarhistorie har gått løs på noe enda kaldere, utfrysningen av norske kommunister.

En bok om gammelkommunistene i NKP (Norges Kommunistiske Parti) møtes kanskje ikke med sitrende forventing. Men denne boken overrasker. Det er en fortelling om virkelige liv i en tidsepoke under en hårdere himmel, for å låne fra en romantittel. De samfunnsmessige forhold og politiske rivninger var så fundamentalt forskjellige fra vår tid, at det krever sin forteller, og Wisting lykkes godt med denne boka.

Wisting har før skrevet bøker om Otto Sverdrup, Hjalmar Johansen og Roald Amundsen, arvelig belastet som han er som etterkommer av nestkommanderende på polarskuta Fram, Oscar Wisting.

De som trodde på lyset i øst

Forfatteren åpner et tidsvindu på mer enn 70 år: Klassekamp på 1930-tallet, krigsår og etterkrigstid. Han skriver historien om de menneskene som gikk med i kommunistpartiet, og som kom til å betale en høy pris for det valget.

Wisting har en personlig erfaring å bygge på, med en far som var aktiv i NKP inntil på 1970-tallet. I 1975 reiser han med faren og med veteraner til et rekreasjonsopphold på øya Rügen i daværende Øst-Tyskland. Dette var med folk som hadde risikert livet under krigen, som ble frosset ut av lokalmiljø, som opplevde overvåking og trakassering. Var historiene deres oppspinn for å rettferdiggjøre et forkvaklet samfunnssyn? Kanskje, men jeg har ikke klart å slippe fortellingene deres, skriver han.


Alexander Wisting :
Forfulgt av staten – den nådeløse jakten på norske kommunister

Sakprosa
Kagge forlag
442 sider

Ulovlig overvåking

Hvis vi spiller tiden baklengs, kan vi starte i 2002. Da hadde Justisdepartementets innsynsutvalg vært i virksomhet i et par år og fått 13 000 søknader om innsyn i «mappa si». Wisting forteller fra noen av disse mappene, om Cecilie som ble registrert av Politiets overvåkningstjeneste da hun var 13 år i 1954, som ble nektet jobb hun var kvalifisert til fordi politiet hadde sine tentakler inn på arbeidsplassene. Intime og private detaljer ble nitid ført inn i overvåkernes notater. Forbrytelsen var familiebakgrunnen og medlemskap i Ungpionerene.

Det kom mange drypp om ulovlig overvåking helt fra statsminister Per Bortens oppgjør med POT-sjef Asbjørn Bryhn i 1965. Hvor systematisk samarbeidet mellom politi, Arbeiderpartiet, fagforeninger og bedrifter hadde vært, ble brettet ut med Lund-kommisjonen i 1996. Dette berører med andre ord vår tid, og er talende eksempel på at den liberale rettsstaten har sviktet før, og at den kan gjøre det igjen.

Så snur vi kalenderen: NKP ble stiftet i 1921 av mindretallet som toget ut av Arbeiderpartiets landsmøte der flertallet fulgte Tranmæl og Gerhardsens linje om å bryte med Moskva. Partiet hadde i løpet av fire års medlemskap fått rikelig nok av Den kommunistiske internasjonale – Komintern.

«Den fare kommunistpartiet til enhver tid representerer»

Etter krigen sto NKP sterkt. Ved det første valget etter krigen fikk partiet 11,9 prosent av stemmene og 11 representanter på Stortinget.

Moskva-tro kommunister sto imidlertid bak kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 som førte det siste demokratiet i Øst-Europa inn i Sovjetunionens sfære. På samme tid hadde Sovjetunionen tilbudt Finland en vennskapspakt, et tilbud de ikke kunne si nei til. Ryktene ville ha det til at Sovjet ville tvinge Norge inn i den samme malen. Dagen etter maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia holdt Gerhardsen en tale fra Kråkerøy samfunnshus i Fredrikstad. Ordene statsministeren lot falle – «…det som kan true det norske folkets frihet og selvstendighet er den fare kommunistpartiet til enhver tid representer…» – ga signalet om mer overvåking, hardere oppgjør med kommunister i fagforeningene, utstenging fra jobber.

Var trusselen reell?

Det var mange harde negler i kommunistpartiet, og dette er ikke arenaen for å føre en argumentasjon om hvor reell trusselen fra NKPs medlemmer var. Wisting synes å mene at toppene i Arbeiderpartiet ikke selv trodde det de hevdet med styrke. Men går man til tidsvitner, for eksempel den venstreorienterte forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo, er det vanskelig å tro at Gerhardsens Kråkerøytale var et påskudd for å dukke kommunistpartiet en gang for alle. At statsministeren med skepsis til USA og sympati for Sovjetunionen, året etter førte Norge inn i NATO, vitner om et klimaskifte. Situasjonen ble opplevd som dramatisk, men om norske kommunister kunne og ville ha utgjort en femtekolonne, det er en helt annen sak

En stat har rett til å beskytte seg selv, men med hvor harde midler? Wisting viser hvordan jakten på kommunister ble et mer permanent innslag fra slutten av 1930-tallet, hvor norsk politi samarbeidet med tysk Gestapo om å rulle opp navn på norske kommunister. I det okkuperte Norge sto kommunistene for en hard linje med sabotasje mot tyske interesser. De hadde Gestapo i hælene gjennom okkupasjonsårene. For dette fikk de ingen heltestatus eller takk, men en oppreisning med et minnesmerke først 50 år etterpå.

Da krigen var over og nazister og medløpere skulle få sin straff i landssvikoppgjøret, klarte mange å kjøpe seg fri, helt eller delvis, i bytte mot hard valuta: Kunnskap om de kommunistiske nettverkene.

En skipssabotør fra Ski

Det er mange av enkeltskjebnene som fascinerer i Wistings beretning. En slik er Martin Hjelmen fra i Ski i Akershus, en unggutt som dro til sjøs som 14-åring, og ble medlem av en kommunistisk sjømannsfagforening. Han ble fanget inn av den tyske kommunisten Ernst Wollweber som styrte et nettverk av sabotører som opererte mot tyske og fascistiske staters skip og installasjoner.

Ernst Wollweber skal ha oppsøkt Martin Hjelmen da han på 1930-tallet jobbet på byggeplassen for Oslo rådhus. Trolig satt Hjelmen ladningen som senket det tyske lasteskipet «Claus Böge» nordvest for Horns rev i 1938. Wollweber var en prominent fiende av nazi-Tyskland. Han hadde sloss i gatene, steget i gradene og satt i Riksdagen i 1933, det året Hitler tok full kontroll, og kommunistene måtte gå i dekning. Han var gift med en norsk kvinne, også hun aktiv kommunist, og i perioder organiserte Ernst Wollweber sabotasjeaksjoner fra en leilighet på Sinsen.

Martin Hjelmen måtte etter samarbeidet med Wollweber flykte til Stockholm, men i motsetning til nordmenn flest fikk han ikke nyte godt av svensk gjestfrihet. Etter en razzia ble Hjelmen ble tatt i forvaring av svensk politi. Svensk politi samarbeidet med tysk politi for å spore opp sabotører, i hvert fall inntil den tyske krigslykken snudde, slik Oslo-politiet hadde gjort før krigen. Hjelmen ble sendt tilbake til det okkuperte Norge, hvor han forutsigbart nok havnet i tysk fangeleir og ble henrettet i juni 1944.

Dette ble en vanskelig sak for Sverige etter 1945. Under påtrykk fra familien og NKP, endte det med en halvveis innrømmelse i form av en erstatning og et brev undertegnet svenskekongen personlig.

De vant, men tapte

Alexander Wisting lykkes godt med å holde denne komplekse fortellingen om norsk venstresidepoltikk og enkeltskjebner gjennom mer enn et halvt hundreår i gang. Han viser hvem de var og hvordan de ble behandlet, historiene er fortalt med sympati, men likevel med observatørens blikk. Denne fortellingen anbefales som et relevant bidrag til å belyse den varme krigen og den kalde etterkrigstiden med brillene til de som vant, men likevel tapte.

KJELL SOLEM

 

 

-- annonse --