LITTERATURKRITIKKEN: – Det ville være naivt å tro at forlagenes PR-avdeling ikke har noe å si. Det er en grunn til at de ansetter så mange i slike stillinger, sier Bernhard Ellefsen.
De største norske forlagene har flere ansatte som jobber opp mot pressen, enn redaksjonene har journalister som jobber med litteratur. Har forlagene for stor innflytelse på hva mediene anmelder?
– Vi blir ofte påvirket av forlagenes massive satsinger på enkelttitler. Også for bøker der vi kanskje heller burde vært en brems, vedgår Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger. Hun presiserer at hun kun snakker om hva som velges til å anmelde, ikke hva terningen lander på.
Massivt innsalg
– Et greit eksempel kan være da Cappelen Damm i fjor utga Henrik Langelands roman Showtime. Forlagets markedsavdeling solgte den inn massivt til landets redaksjoner, og den fikk bred dekning i mange medier, også i Dagbladet. Men da jeg anmeldte Showtime ble det slakt. Akkurat det kan være et dilemma. Forlagenes mer og mer ensrettede satsinger påvirker også våre prioriteringer. På den annen side, kan vi ikke droppe å anmelde bøker forlag markedsfører som sensasjonelt gode. Det er jo for så vidt også det som er en kritikers jobb, å bremse forlagenes markedsmaskineri, fastslår Cathrine Krøger.
Bokansvarlig Bernhard Ellefsen i Morgenbladet følger opp:
– Det ville være naivt å tro at forlagenes PR-avdeling ikke har noe å si. Det er en grunn til at de ansetter så mange i slike stillinger. Det lønner seg, resonnerer Ellefsen og tilføyer:
– Men vi er på ingen måte forlagenes forlengede PR-arm. Vi er avhengig av info, og de må bare mase som faen. Det er deres jobb. Så får vi gjøre vår og foreta våre vurderinger på et selvstendig grunnlag.
– Fint med litt påtrykk
Midt mellom forlagene og journalistene sitter forfatterne. Dagens Næringsliv-journalist Audun Winger tror det er nettopp de som best føler dagens skvis.
– Det journalister skriver om er ofte resultatet av godt informasjonsarbeid. Når det blir mindre plass, må informasjonsfolkene bli mer påskrudd for å nå fram. Men samtidig er oppmerksomhetsvinduet blitt mindre. Det må være demotiverende for forfattere å oppleve at både forlag og pressen så kjapt legger dem til side for i stedet å gyve løs på noe helt annet.
Forlagsveteran Anne Gaathaug vektlegger at kontakten mellom forlag og presse på mange måter handler om en balansegang.
– Det har aldri vært lett å påvirke journalister, men det har vært nokså oversiktlig å se hvem man naturlig kan henvende seg til med ulike slags bøker. Så gjelder det å finne balansen. Det kan være fint med litt påtrykk, men maser du for mye skaper det bare motstand, sier Gaathaug.
– Påvirkningskraften er lav
I mange redaksjoner har man en bokansvarlig som fungerer som det fremste bindeleddet til forlagene. Slik som i Aftenposten. Der pleier hovedanmelder Ingunn Økland og bokansvarlige Ingrid Åbergsjord å møte forlagenes informasjonsmedarbeidere hver vår og høst.
– De framhever ofte titler de mener vi bør anmelde. Og noen ganger er vi enige. Påvirkningskraften er likevel lav, siden vi har en så stor mengde å velge fra. Det som sjelden virker etter hensikten, er stadige henvendelser og påminnelser om bøker som forlagene håper på anmeldelse av, kommenterer Økland.
I VG har Camilla Norli tilsvarende rolle som kontaktperson, men anmelder Ingvar Ambjørnsen forteller at også han har litt direktekontakt med forlagene.
– De siste årene er det også blitt nokså vanlig at forfattere selv tar personlig kontakt. Spesielt gjelder det de på små forlag, forteller Ambjørnsen og tilføyer at han synes det er helt greit.
– Men samtidig som jeg takker for manus eller bok, må jeg dessverre også meddele dem at det neppe kommer noe ut av det.
Var en maser
Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup innrømmer at han i sin tid som Aschehoug-redaktør var blant dem som kunne mase:
– Joda, det skjedde nok at jeg tok telefoner til medier med beskjeden «nå må dere anmelde!». Men det er greit, i Norge kjenner alle alle, med mange møtepunkter. Det er derfor også mange usynlige mekanismer som spiller inn, og disse kunne det vært interessant å få kartlagt litt bedre.
Prosa-redaktør Merete Røsvik innrømmer at det kan være krevende å få den store oversikten på sakprosafeltet, med så mange utgivelser spredt på så mange forlag.
– Da kan det være positivt å bli kontaktet, og sjansen for anmeldelse øker når forlagene tar seg bry med å sende bok, sier Røsvik. Hun anmelder også bøker i Klassekampen, og dit er kommunikasjonsfolkene også velkomne til å ringe.
– Usunt med direkte kontakt
– Jeg har ikke opplevd kontakten med dem som mas, og noen ganger kan det være greit med en liten påminnelse om et eller annet, kommenterer Bokmagasinets redaktør Karin Haugen. Hun er den i avisa som har den overordnete kontakten med forlagene. Det syns hovedanmelder Tom Egil Hverven er helt greit.
– Det kan være usunt for kritikere å ha for tett kontakt med markedsavdelingene i forlag, mener Hverven.
Sjefredaktør Kari Joynt i Cappelen Damm tror noe av det mulige «maseproblemet» er knyttet til forlagenes sterke fokus på bokhøsten.
– Vi må bli flinkere med timing. Det er ikke nødvendig å klumpe sammen alle utgivelser i løpet av en kort og hektisk høst. Vi burde heller bruke årshjulet mer aktivt.
«Du har å møte opp»
At forlagenes PR-arbeid kan bære frukter bekrefter Agnes Ravatn med et minne fra da hun i 2008 jobbet som journalist i Dag og Tid.
– Jeg fikk mange pressemeldinger, men bare én eneste gang fikk jeg en personlig henvendelse. Og det var en mail om at jeg kunne få treffe forfatteren Abo Rasul (alias Matias Faldbakken) som var aktuell med boka Unfun, på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt. Uerfaren som jeg var oppfattet jeg nærmest mailen som «du har å møte opp». Så det gjorde jeg, slik at forlaget kunne glede seg over et stort lanseringsintervju i Dag og Tid. De andre forlagene skulle bare visst hva de gikk glipp av, når de ikke gadd å kontakte meg!
NESTE UKE: Hva er god (og dårlig) kritikk?
Les også tidligere artikler i serien:
– Dramatisk hvis kritikken forsvinner
Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?
