ANMELDT: Heldig var den grossist som hadde mye antibac på lager, og lykkelig den forlegger som sitter med et manus om mikrobene i det helvete bryter løs. De færreste viste hva en tsunami var før bølgen kom i ferieparadiset og heller få hadde pandemi i ordforrådet før den gjorde det umulig å reise dit.
Dreyers forlag har sittet med professor emeritus Stig S. Frølands omfattende manus om menneskenes evige kamp mot mikrober. Punktum ble satt et par dager etter at regjeringen sendte Norge innomhus. Den nå 80 år gamle professoren er immunolog og ekspert på infeksjonssykdommer. Den som har fulgt med noen år husker Frøland som den fremste fagstemmen under den truende HIV og aids-epidemien på 1980-tallet.
Forfatteren spenner opp det helt store lerretet, fra det første liv på jorden via Homo sapiens vandring fra savannene til alle de kjente landeplagene som det finnes kildemateriale eller i det minste fortolkninger av. Vi får listet opp pest-epidemiene, kopper, tyfus, kolera, meslinger, gullfeber, syfilis, tuberkulose, lepra, malaria, influensa («en tikkende bombe fra Østen») og poliomyelitt. En samlet meny av alle de verste sykdomsfremkallende mikrobene som har truet menneskene liv og helse. Vi skal innom de ulike epidemienes smitteveier og mikrobenes opphav. Vi skal innom en diskusjon om hva global oppvarming kan få å si. Vi skal selvsagt innom selve immunologien, hvordan smittestoffene trenger seg inn og hvordan kroppen vår reagerer.
Først var bakteriene
Bare så det er sagt til dere lesere som i likhet med anmelderen ikke er på faglig hjemmebane: Bakteriene var det første liv på jorden, de har minst fire milliarder år lengre ansiennitet enn Homo sapiens. Vi kom hit for fem minutter siden. Bakterier er vi helt avhengige av, i kroppen og i miljøet. Vi har milliarder av dem i oss og på oss, i en mengde på en kilo pr. person, mest som tarmflora. Forskere har klassifisert 12.000 arter med navn, men antallet er mye større. Et mindre antall, kanskje 1400 anslår Frøland, er sykdomsfremkallende hos mennesker. Mikrober og mikroorganismer er en betegnelse på hva det blotte øye ikke kan se. Til sist i denne hurtigversjonen: Alle organismer trues av infeksjoner og selv de enkleste organismer har et infeksjonsforsvar.
Mennesket har levd i evig kamp mot mikrobene, og det har sine uttrykk i litteratur og bildekunst. Homer og Sofokles delte den folkelige oppfatning om at det var guddommelige årsaker til epidemier. Det gamle testamentets Jahve var muligens den første biologiske terrorist, der han skulle straffe Israels fiender med pestsykdom. Apokalypsens fire ryttere i Johannes åpenbaring har makt til å drepe med sverd, sult og pest.
Skulle vi la oss overraske?
Stig S. Frøland:
Kampen mellom mennesket og mikrobene
Dreyers forlag
524 sider
«Dette er ikke noe vi har borti før», har vært et omkved blant økonomier og bedriftsledere i dagens covid-19 situasjon. Det kan være riktig at vi som lever nå i vestlige samfunn ikke har kjent dette på egen kropp. Petter Stordalen har stresstestet soliditeten i sitt hotellimperium for alle tenkelige hendelser, men pandemiens dominobrikker kunne han ikke forestille seg.
Verdensriker har blitt rystet
Men den som leser Frølands bok får en forståelse av at dette ikke bare har skjedd før – epidemier har fått generaler til å signalere retrett og verdensriker til å skjelve. Napoleons soldater som rykket mot Moskva ble nok svekket av general sult og general frost, men også av tyfus. For de mest fryktsomme av oss (ordførere i hyttekommuner?) kan det kanskje gi en stoisk ro å tenke på at det ikke er første gang og ikke siste gang bakterier og virus truer oss på livet. Som art har vi overlevd hver gang.
En av Frølands styrker ved siden av sin medisinske ekspertise er omfattende historiekunnskap. Han setter epidemiene inn i en samfunnsmessig sammenheng. Her er det fascinerende skildringer av hvordan epidemiene rystet samfunn i grunnvollene. I et svekket Norge etter Svartedauen, der halve befolkningen strøk med, ble stormannen degradert til storbonde fordi det ble stor mangel på landarbeidere. Arbeidskraften til de gjenlevende blir mer verdt og det skjedde en sosial utjevning. Norgesveldet mistet kraften og vi gikk svekket inn i den store nordiske unionen. Motivene i bildekunsten blir dystrere. Den snirklete klassiske gotikken erstattes av enklere stilarter fordi de det var færre dyktige stenhuggere igjen. Kunsten har mange uttrykk for lettelse over at pesten er over. I det nøkterne Norge, en enkel støtte på Christi kirkegård på Hammersborg til minne om den siste pestepidemien i Christiania i 1654. I sentrum av Wien en storslagen barokksøyle i takknemlighet over at den store epidemien i 1679 tok slutt.
Fattigmann og rik
En del av våre hjemlige radikalere har brukt covid-pandemien til litt lokal klassekamp, der det fremheves at tiltakene rammer dem som bor trangt og trenger åpen barnehage mest. Det er nok riktig. Men igjen er det fascinerende å lese Frølands historieskriving, hvor forskjelligartet disse mikrobene virker på oss. Det har vært epidemier som har rammet overklassen særlig hardt. Den engelske svettesyken i Tudorenes første år (på et stadium i sykdomsforløpet fikk pasientene en voldsom, illeluktende svette) angrep i særlig grad den sosiale og økonomiske overklassen. Nesten alle studentene på Oxford og i Cambridge døde. Det kan ikke gis noe sikkert svar på hvilken sykdomsbakterie vi her hadde med å gjøre eller hvorfor den rammet de øvre lag.
I Frølands fremstilling hører også til en vitenskapshistorie. Der er først godt utpå 1800-tallet pionerene nærmer seg dokumentert kunnskap om smittsomhet som årsak til sykdom. Den gjengse lære var at epidemier skyldes skadelig dunster – miasmer – i luften. Så seint som i 1899 bygges det et sinnrikt luftesystem på Ullevål sykehus og miasmetårnene står der fortsatt. Men i praksis var det nok forstått at mennesker kan smitte hverandre. Den livlige bystaten Venezia ga oss ordet karantene. Man innførte 40 dager karantene for sjøfolk som kom til byen. En liten parallell til dagens situasjon er at næringslivet vant fram med argumentet om at sjøfolk i karantene svekket handelen. Under «nye infeksjoner» behandler Frøland SARS-epidemiene som vi har kjent til de siste 20 årene. Her inngår også den store gruppen som kalles koronavirus som vi nå alle er blitt dus med.
Hastig utgivelse?
Det er en antakelse fra min side at aktualiteten har påskyndet Dreyers forlags utgivelse. Forlaget har fått et rikt materiale mellom hendene, men redaktørarbeidet har nok gått fort. Som teksttype er vi et sted mellom lærebok, populærvitenskap og oppslagsverk. Teksten er i perioder lettflytende med et spenstig ordforråd, men er i andre deler ikke noe for nybegynnere.
Teksten er av den objektive fremstillingstypen, og det er helt greit. Men det er for mange avstikkere og gjentakelser. «Som jeg før har sagt», «altså» og den stadig gjentakende metaforen om mennesker og mikrober som duellanter tyder på at man ikke ble ferdig med tekstvasken. Et sted midt i boken trer forfatteren frem som førstepersonforteller uten at det virker som noe bevist valg. Den gode redaktør kunne gjort underverk er med den logiske strukturen om han radikalt kuttet i viltvoksende greiner.
Anmelderen liker å lese kolofonsiden. Her for å avdekke årsaken til at boka er blytung, selve vekten. Men ingenting om skrifttype og papirkvalitet på kolofonsiden. Det er ingen forklaring på maleriet som pryder omslaget. Heller ikke et stort maleri med apokalyptisk motiv på innsidepermene (fortrykket) identifiseres. Muligens burde man vært mer bevandret i kunsthistorien, men jeg mener det ville være informativt å oppgi opphavsmann og tittel selv om kunsten ikke lenger er beskyttet av copyright. Maleriet på omslaget finner vi riktignok igjen inne i boken der motivet er forklart, men uten angivelse av kunstner, og det gjelder de fleste gjengitte maleriene og illustrasjonene i boka.
KJELL SOLEM
