Lyrisk: Denne uka runder vi årsdagen for corona-angrepet på landet. I denne anledning henter vi fram ingen ringere enn Ruth Lillegraven.
I dag legger vi februar bak oss.
På denne ukas redaksjonsmøte forteller Nora at det er ytterst sjeldent at februar begynner på en mandag og ender på en søndag, fire uker senere. Hun forteller at det vil ta 200 år før dette vil skje igjen. Jeg forstår ikke hvorfor det må ta slik tid, men tør ikke spørre. Kanskje er det skuddårene som roter det til?
Ruth Lillegraven (f. 1978 i Granvin) er blant den yngre generasjons mest profilerte diktere. Hun debuterte i 2005 og har siden skrevet en rekke bøker både for barn og voksne. I 2013 fikk hun Brageprisen for diktsamlinga Urd.
Det er ofte nesten som om man hører folkemusikk i Ruth Lillegravens poesi. Et djervt driv og rytme. De episke diktene spekulerer ikke, de skildrer. Konkret, ærlig og realt, aldri tilgjort. Ikke rart versene blir dramatisert for scenen.
I 2018 ble man kanskje litt redd for å ha mistet lyrikeren til krim sjangeren. Dette året gav Lillegraven med stor suksess, ut Alt er mitt, en psykologisk thriller på Kagge Forlag. Heldigvis kom hun allerede i fjor høst tilbake med diktsamlingen Dette er andre dagar (Tiden). Samlingen sentrerer seg rundt følgene av pandemien.
På fredag var det nøyaktig ett år siden det første tilfellet av corona ble påvist i landet.
(dagane)
26. februar
er ein onsdag
eg tek morgontoget
klokka 08.39
klokka 11.34
ser eg på telefonen
at det første tilfellet
er påvist i noreg
no skjer det
no kjem det
toget framme 13.41
spring innom polet før
bussen går, sankar flasker
på armen, flasker til mor og
flasker til far, dei som knapt
drikk, som aldri har bede meg
om å kjøpe vin til seg, no finn
eg fram musserande kvite
raude, alt skal dei få, for
så høgt elskar eg dei
og eg
har snakka med
legesøstera, har lese
meg opp, skjønt det
lenge allereie, at
no vil alt bli
annleis
(…)
mamma
seier dei
me har med
alle bøkene våre
skulen er stengt
er heimeskule no
så kjem mannen
han verkar roleg
men eg kan sjå
røyk stige opp
frå hovudet
hans
her skal me vere
saman
berre oss
på ubestemt tid
me som elles lever
liva våre i parallelle
bekkefar, bekkar som
no skal renne saman
til ei stor elv
denne familien
kjem til å implodere
lenge før påske, skriv
eg til S
og det seier du
etter berre seks timar
svarar han
det er 12. mars
alt blir avlyst avvikla
avkledd
det berre skjer
så byrjar tida å gå fortare
så byrjar tida å gå seinare
tida blir sett til heving
på kjøkkenbenken
tida blir lagt i kjøleskapet
størknar til ein hard liten
klump ingen kan sjå
kva er eller var
tida samlar seg i haugar
bak sofaen og muterer
tida løyser seg opp
forsvinn ned
i sluket
Ruth Lillegraven
