Når begynner vi?

DANTE: Domenico Petarlini: Dante in esilio (Dante Alighieri i eksil, ca 1860)

I koronatiden stilles stadig spørsmålet om når vi kan «begynne å leve igjen». Men hva mener vi egentlig når vi snakker om begynnelsen?

Å begynne med begynnelsen

I Ovids Metamorfosen (cirka 8 e.Kr) begynner man med overgangen fra Kaos til Orden, det vil si overgangen fra et «ingenting» til et «noe». Som i Bibelen, tenker man seg tilsynelatende at det egentlig ikke er noe som begynner før man får orden. Det er orden som skiller lys fra mørke, dag fra natt, himmel fra jord og så videre. I boken Beginnings sier litteraturviter Edward Said at grunnen til at «ingenting» ikke beskrives i noe særlig grad, er at vi ikke har ord for det. Mens begynnelse er sekulært, logisk og menneskegjort, er opphav guddommelig, mytisk og privilegert. Opphav, sier Said, er noe vi ikke har språk for. Det er den tilstanden Ovid kaller Kaos, som en slags metafor for det vi ikke har språk for. Kaos kan også brukes om tiden før våre jordiske liv, og stedet hvor vi alle muligens også skal vende tilbake til. Men det er ikke noe som hører livet til.

Dette innebærer også at vi mennesker ikke forholder oss til opphav i særlig grad. Vi er ikke med i «opphavsfasen», men kommer på først på banen når alt allerede har begynt og er i gang. Kanskje er det derfor Det nye testamente ikke begynner med Jesu fødsel, men først kaster seg ut i en lang oppramsing av folk som levde før Jesus kom til – som for virkelig å understreke at han var så menneskelig at han kom inn midt i handlingen.

Dette er muligens også grunnen til at de aller fleste fortellinger begynner in medias res, det vil si, «midt i tingene». Et eksempel på dette er Dantes store visjonsdikt Den guddommelige komedie som begynner med at hovedpersonen midt i livet finner seg selv i en skog han ikke klarer å komme seg ut av: «Nel mezzo del cammin di nostra vita / mi ritrovai per una selva oscura».

I denne åpningen er det minst tre in medias res. For det første er Dante midt i livet, for det andre er han midt i en skog, og for det tredje er han midt i en fortelling. Dette er samtidig en ganske urovekkende begynnelse, noe som særlig signaliseres av verbet ritrovai, som antyder at han i en lang periode, kanskje alltid, har vært tapt for seg selv og at livet opp til øyeblikket hvor denne fortellingen begynner, har vært uten mål og mening.

Dermed blir begynnelsen på diktet den virkelige begynnelsen på fortellingen. For selv om Dante allerede har levd i mange år, er det denne hendelsen som markerer begynnelsen på det egentlige livet hans. Et liv som ikke er i villfarelse, men som er opplyst av og i samsvar med Guds ord.

Å elske gjentakelsen

Hos Dante blir derfor begynnelsen først og fremst gitt oss som et løfte om hva som skal komme etterpå. Vi forventer at begynnelsen skal ha en eller annen dirigerende betydning, slik at når vi først ser Dante virre rundt i skogen, så forventer vi at han på et eller annet tidspunkt skal komme seg ut. Begynnelsen forutsetter dermed en slutt.

Den franske filosofen Jacques Derrida var veldig opptatt av denne problemstillingen. Han mente at vi forstår verden ved hjelp av motsetningspar, og et av modernitetens store problem er at vi i bunn og grunn bare skjønner hva en «begynnelse» er fordi det står i kontrakt til en «slutt». Denne type tenkning har i stor grad sine røtter i opplysningstiden, hvor man kjørte hardt på en tidsforståelse som var lineær heller enn sirkulær, delvis fordi man ønsket å se på mennesket som et fornuftsvesen i stadig utvikling.

I sin kritikk av motsetningspar, peker Derrida på en annen type tidsforståelse, nemlig en som er mytisk. Her står slutten ikke i motsetning til, men er innbakt i begynnelsen. Dette symboliseres ofte ved hjelp av Ouroboros, det sirkulære symbolet som forestiller en slange som svelger sin egen hale, og dermed bærer i seg egen eksistens i sin totalitet.

Derrida er heller ikke alene. Verdenskriger og generell ufred førte til at mange på 1900-tallet ble skeptiske til lineær utvikling. Albert Camus tematiserer dette i «Myten om Sisyfos» (1942), hvor menneskets tilstand presenteres som absurd. Camus erklærer at vårt jag etter mening, enhet og sannhet er håpløst og fører ingensteds hen. Med én gang steinen har nådd bakketoppen, triller den ned igjen. Her hører vi også et ekko av Nietzsches doktrine om den evige gjenkomst, som er en litt deprimerende tolkning av ouroboros. Her finnes det hverken begynnelse, ende eller fremgang – og slangen som svelger sin egen hale innebærer bare at det samme kommer igjen og igjen, meningsløst og blindt.

Betyr det at vi like gjerne kan ta livet av oss?

Nei, sier Nietzsche. Nei, sier Camus. Det vi må gjøre er å elske gjentakelsen. Som Sisyfos må vi finne glede i det meningsløse arbeidet vi daglig utfører, uten å lengte etter at det skal ta slutt. Det er dette som er den hellige gral og det er slik vi kan vinne over verdens grunnleggende absurditet.

Å lage begynnelser

Kanskje det er derfor vi snakker så mye om begynnelser. Begynnelsen representerer både en gjentakelse eller variasjon av noe vi kjenner igjen og føler oss hjemme i, og den bærer i seg håpet om en eller annen form for slutt. Ut fra begynnelsen vet vi intuitivt at Dante vil komme seg ut av skogen, og vi vet at den unge bondegutten Luke Skywalker vil vinne kampen mot den onde siden – eller i det minste sikre en foreløpig seier.

            Star Wars er for øvrig et godt eksempel på begynnelsens gjentakende karakter. Dette er en sirkulær quest-fortelling, hvis struktur gjør at den er dømt til å ete sin egen hale. Med de nyeste filmene i denne serien ser vi imidlertid også en ny dimensjon av denne leken, i den grad de tematiserer hvordan hver minste ting utgjør en begynnelse på en eller annen historie. Med andre ord – begynnelse er vel og bra, men egentlig befinner vi oss hele tiden in medias res – midt mellom begynnelse og slutt. Mellom det vi skjønner og det vi ikke forstår. Mellom det vi kan se og det som forblir ukjent for oss. For vi vet ikke hvor vi kommer fra eller hvor vi skal hen. Nettopp derfor fortsetter vi å fortelle om – og finne trøst i – begynnelser.

JANNE STIGEN DRANGSHOLT

 

 

5 Delinger