– Mange kjenner ikke det gamle eventyret lenger

Bukkene Bruse på badeland er romjulens store animasjonsfilm for de minste, med premiere 25. desember. «Oppvarmingen» – Kjartan Lauritzens partylåt Badebussen – har 13 millioner avspillinger på Spotify.

– Det er veldig, veldig morsomt. Det er ikke så ofte det skjer når man jobber med billedbøker, konstaterer illustratøren Gry Moursund og påpeker at det har gått gradvis – og langsomt. Boken som filmen bygger på kom nemlig helt tilbake i 2009.

Men da badeballen begynte å rulle, dukket geitebukkene opp først som dukketeateroppsetninger med eventyrlig suksess, før Qvisten Animation kom på banen og geitebukkbrødrene nå blir å se på det store lerret – med stemmene til Cengiz Al, Mikkel Niva og Trond Fausa Aurvåg.

– Det hører med til yrket når du lager bok, du må være tålmodig og ikke gi deg, sier Bjørn F. Rørvik, som klekker ut historiene.

At første bok slo an så godt tror han først og fremst skyldes at «det er folk der ute som liker boken, som snakker om den til hverandre».

– Jeg tror det er munn til øre-metoden som gjorde første bok kjent. Blant annet ble den plukket opp av noen barnehager som leste den høyt. Barna syntes det var kjempegøy, og gikk hjem og pratet om den. Når det kom over et visst nivå var den plutselig overalt, det var som om det rant over!

– Det viste det seg at foreldrene også likte boken vår. At de syntes det var morsomt å lese den høyt, skyter Moursund inn.

For det er noe Rørvik anstrenger seg for å gjøre: Lage en tekst som er morsom også for dem som skal lese den høyt.

Det har Rørvik fortsatt å gjøre i påfølgende bøker der Bukkene Bruse vender tilbake (2014), har sin første skoledag (2017), drar til Syden (2019), og nå – i år – møter julenissen. Ordene er eltet med omhu, forklarer han.

– Å skrive kort kan være vanskelig. Jeg er opptatt av å bevare noen rom i teksten, som ungene kan fylle ut med sin egen fantasi. For hvis alt står og alt er tenkt for deg på forhånd, blir det en kjedelig bok. At barna får være aktive, at de kan tolke og mestre ting og se sammenhenger og koblinger, er viktig.

Gry Moursund legger til at fordi makkeren beskriver lite av det ytre, er det masse rom for hennes tegninger – som er viltre og detaljrike, og gjør at barna kan oppdage nye ting etter hvert, hver gang de leser bildeboken.

– For dét er forskjellen på en billedbok og på Knausgård og Nesbø, påpeker Rørvik humoristisk:

– Våre bøker må tåle å bli lest kanskje 50 ganger.

Rørvik ser på «Bukkene Bruse»-bøkene litt som miniteater. At teksten er som et manus. Når man åpner boken begynner forestillingen, der den voksnes stemme er lydsporet – og sceneskifte er når man blar om til ny side. Derfor lar han også replikkene i boken være såkalt spillbare, noe som skuespillere og dramatikere gjenkjenner. Det er mye handling, noe som gjør dem lette å adaptere.

Moursund tenkte, da hun bladde opp i den første teksten der geitebukkene drar til dette berømmelige badelandet, at det var som en slags actionfilm i billedbokformat.

– Det actionaspektet tror jeg er ganske viktig for at bøkene ble så populære.

En ting som imidlertid overrasket Rørvik og Moursund, som i første bok var ganske tett på det opprinnelige Bukkene Bruse-eventyret:

– Da vi kom med bok to og tre oppdaget vi at mange ikke kjente det gamle eventyret lenger.

De tre brødrene som bor alene sammen er ifølge Rørvik «en litt pussig familie», noe som kan være gjenkjennelig. At de er dyr, gjør det lettere å le for barna. Trollet er alltid med – han dukker alltid opp, på en eller annen måte, der de tre bukkene er. Også i juleboken.

– De gamle eventyrene var mye skumlere! Vi beholdt figurene fra grunneventyret, som er tre litt barske og morsomme helter, og en farlig og ganske dum skurk. Det er bra for ungene også – og vi har hørt at pappaer og bestefedre liker å lese høyt fra dem. De situasjonene vi setter dem i er litt usikre for barn, enten bukkene er på badeland, i Syden, begynner på skolen eller møter julenissen. Det er spennende – men samtidig er det steder hvor man ikke helt har kontrollen selv. Det er gøy med nissen, men han kan være litt skummel, sier Rørvik, mens Moursund utdyper:

– Det går alltid bra i bøkene. Jeg tror barna skjønner at selv om det er litt skummelt og spennende, går det likevel bra. Det gir oss litt mer frihet til å lage de spennende situasjonene.

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund gleder seg til å gå og se Bukkene Bruse på badeland på kino. De sier til NTB at de «ikke hadde så stor påvirkning på filmuttrykket», men deltok på flere møter i starten, der de fortalte hva de hadde tenkt om karakterene og bildeuttrykkene i bokformatet. Rørviks bidrag på manussiden er tekster til flere av sangene i filmen.

Illustratøren medgir at hun synes det er «litt rart» å se bukkebrødrene anta en annen form. Det skjedde først på dukketeater i 2015, og nå i animasjonsutgave.

– Men de ligner alltid på mine bukker, også i filmen, sier hun. Også historien blir annerledes, ifølge Rørvik, som uttaler – til en god latter fra Moursund:

– Som regel tenker man at man kunne gjort dette bedre selv. Men man kan ikke legge seg oppi alt mulig, da blir det ikke noe gøy for andre, de må få litt frie tøyler til å holde på. Blir man spurt, og får lov til å mene noe om hver minste detalj, mener man jo masse – og det gjør at man ikke blir spurt, ler han av sine egne, små tilløp til Egner’ske takter.