Vestlandsk fjordfyll og sørlandsk dyrehage, Fidjestøl og Ferrante. Det er et stort spenn i høstens frodige Samlaget-bukett.
Flere av Samlaget-forfatterne var i aksjon da forlaget samlet til bokhøst-fest i sommersol på takterrassen i Mariboes gate onsdag kveld. Som perler på en snor kom Alfred Fidjestøl, Alf Kjetil Walgermo, Arnhild Skre, Mette Karlsvik, Maria Parr og Agnes Ravatn og serverte smakebiter fra sine høstbøker.
– Det Norske Samlagets administrerende direktør, Edmund Austigard, trekker frem bøkene om Lothepus og sjimpansen Julius som to av tre titler innledningsvis i forlagets høstkatalog. Varsler dette et profilskifte hos kulturforlaget Samlaget?
– Hehe. Jeg skjønner at du spør. Men: Nei, fastslår forlagssjef Håkon Kolmannskog. – Dette er utgivelser i god gammel Samlaget-ånd begge to. Sjimpansen Julius har jo hele min generasjon et sterkt forhold til. Men dette blir en annerledes-bok. Forfatter Alfred Fidjestøl bruker helt tradisjonelle biografigrep når han nærmer seg fenomenet Julius. Det gjør boka spesiell.
I forfatteromtalen av Fidjestøl i Samlaget-katalogen bemerkes det også at «Dette er hans første sjimpansebiografi».
Fjordfyll og bibel
– Lothepus-boken (Lothepus – Går det til helvete, så går det til helvete) er nok en mer utpreget kommersiell utgivelse, men også denne glir naturlig inn hos oss. Her er det vestlandsk ironi, fjord og fyll. Finn Tokvam skriver, og han skriver veldig morsomt. Vi har hatt høytlesning av de fleste kapitlene her på huset og nesten ledd oss i hjel, forteller Kolmannskog.
Om det er avlat for fjordfylla skal være usagt, men den tredje høstboka Austigard trekker frem innledningsvis i katalogen er Røff guide til Bibelen: Vårt Lands kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo tar leserne med inn i både Det gamle og Det nye testamentet, for å ta et nytt blikk på historiene der.
Satser på litterær sakprosa
Håkon Kolmannskog og informasjonssjef Karin Helgøy er skjønt enige om at sakprosa-høsten er mer enn solid:
– Det er alltid vanskelig å trekke frem enkelte bøker fremfor andre, men det er vel ingen tvil om at sakprosa-listen vår er spesielt sterk i år, samstemmer de.
– Litterær sakprosa er og blir et satsingsområde. Jeg har alltid vært fan av de amerikanske, som Joan Didion, sier Kolmannskog.
– Og de senere år har vi også fått flere norske?
– Det er ingen tvil om at forfattere som Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes har hatt en betydning. Særlig Havboka.
MED SOLID SAKPROSA-LISTE: Håkon Kolmannskog og Karin Helgøy.
«Aleksijevitsj’ metode»
I tillegg til de tidligere nevnte er det flere andre godbiter på sakprosalisten til Samlaget. I Berlinhistorier – Kald krig i den delte byen, beskriver Astrid Sverresdotter Dypvik livet i en by i skvis mellom supermakter. En annen innfallsvinkel til samme epoke gir Arnhild Skre i Kald krigs kviskring – Barndom under den kalde krigen. Katrine Sele tar for seg samtidshistorie i Jølster Hotell – Historier frå eit asylmottak.
– Katrine Sele benytter på mange vis «Svetlana Aleksijevitsj’ metode», ved å velge et sted og hendelse og la mange stemmer slippe til for å bygge en historie, sier Kolmannskog.
Agnes Ravatn har tatt med seg mann og baby fra Frogner til den vesle vestlandsbygda Valevåg. Ravatns betraktninger rundt det enkle og langsomme livet i bygda generelt, og kveldssamtalene med nabo og forfatterkollega Einar Økland spesielt, er samlet mellom permer i essay-samlingen Verda er ein skandale – ei bok om livet på landet.
MED LANDSENS OBSERVASJONER: Agnes Ravatn. (foto: Grethe Nygaard)
Typisk vestlandshumor
– Hva med gamle dagers paradegren i Samlaget: humorbøkene?
– Det som i tidligere tider var de rendyrkede humorbøkene, finner du i dag på nett. Humor av typen Oluf vil du finne på youtube og blogger. Men det er jo mye humor i fortellergrepene, både i sakprosaen vår og i skjønnlitteraturen. Du finner den hos Tokvam og Lothepus, og du finner den hos Ragnar Hovland og Agnes Ravatn. Ofte typisk Vestlandshumor.
– Som er?
– Ironisk. Gjerne ondsinnet. Østlendinger vil ofte oppfatte den som uhøflig, sier Kolmannskog – selv trønder og således nøytral betrakter her.
Mister språket
Flere av Samlagets skjønnlitterære forfatterprofiler, både for store og små, rulles ut også denne høsten. Olaug Nilssen er høstaktuell med en sterk roman om det å være foreldre til et autistisk barn: Tung tids tale. En liten gutt mister språket og forandrer personlighet, og en familie befinner seg plutselig i en utfordrende livssituasjon. Veien til å få den nødvendige hjelpen er lang.
MED STERK ROMAN: Olaug Nilssen (foto: Bent R. Synnevåg)
Parr – endelig!
Men uten forkleinelse for resten av det norske skjønnlitterære forfatterkorpset, er det kanskje en norsk barnebokforfatter det knytter seg størst forventninger til. Maria Parr hadde eventyrlig suksess med den Brage-nominerte debuten Vaffelhjarte i 2005. Hele tolv år skulle ventetiden bli før oppfølgeren kom: Nå er Keeperen og havet her, og fronter en som vanlig omfattende barne- og ungdomsbokhøst hos Samlaget. Vaffelhjarte og mellomspillet Tonje Glimmerdal er solgt til rundt tredve land – og responsen har heller ikke uteblitt for Parrs nye bok:
– Keeperen og havet er allerede solgt til ti land, før den har utkommet på norsk. Det er oppsiktsvekkende, fastslår Karin Helgøy.
ENDELIG: Maria Parr (foto: Agnete Brun)
Ferrante, Ferrante og atter Ferrante
– Og så er det jo morsomt at Elena Ferrante også kommer med barnebok, sier Helgøy.
Det er noen år siden originalen ble skrevet, men denne høsten foreligger Natt på stranda på norsk. Den illustrerte barneboken handler om Matis favorittdukke Celina, som blir etterlatt på stranda. Denne uka var det også klart for ny roman av Elena Ferrante: Den dunkle dottera, som allerede er blitt hyggelig mottatt av BOK365s anmelder May Grethe Lerum. Boken sørger, sammen med vårens Svikne dagar, for trippel Ferrante i år.
Det sørger også for atskillig klingende mynt i Samlaget-kassen, selv om de to foregående årene med Ferrante-feber skal bli tøffe å matche. Det er man forberedt på i Samlaget – hvor Ferrante-suksessen har gitt rom for å ta noen tunge litterære løft og hvor man har budsjettert nøkternt slik at landingen skal bli mykest mulig. Økonomisk sto Samlaget for noen år siden ved kanten av stupet. Etter noen år med tøffe grep – og med Ferrante-suksess – ser det atskillig lysere ut.
I dag innbyr Samlaget-økonomien mer til skråling og skåling på takterrassen – heller enn å hoppe fra den. Og neste år kan Samlaget feire 150 årsjubileum.
