– En liten del av meg tenker at nå er toppen nådd, det blir ikke bedre enn dette, sier Erika Fatland, som i dag ble tildelt Bokhandlerprisen for «Sjøfareren».
– Det er det største jeg har opplevd hittil i min forfatterkarriere. En liten del av meg tenker at nå er toppen nådd, det blir ikke bedre enn dette, sier Erika Fatland.
Hun ble i dag tildelt Bokhandlerprisen 2024 for sakprosaboken Sjøfareren (Kagge). Fatland forteller til Bok365 at prisen betyr enormt mye for henne:
– Jeg mener det er den aller gjeveste litterære prisen man kan få, for den er stemt frem av alle landets bokhandlere, den største juryen man har. Den er ekstremt demokratisk og kommer fra folk som leser mye. Det blir jo ikke bedre enn det.
Dette er andre gang i prisens historie at den går til en kvinnelig sakprosaforfatter.
– Det er egentlig ganske merkelig – det burde absolutt ikke være slik. Selv om det selvfølgelig er utrolig stas og ære å være i samme selskap som Åsne [Seierstad], som jeg beundrer veldig, skulle jeg ønske det selskapet ikke var så eksklusivt. Likevel er det gledelig å se at Bokhandlerprisen har hatt to sakprosavinnere på kort tid, og at tre av de nominerte i år var sakprosabøker. Tidligere har Bokhandlerprisen nesten vært en ren romanutmerkelse, men dette er i endring, og stadig flere stemmer på et bredere spekter av sjangre.
Spent på mottakelsen i utlandet
Erika Fatland har tidligere vært nominert til Bokhandlerprisen, da i 2020 med Høyt.
– Det er mye morsommere å vinne i år, uten coronarestriksjonene som var i 2020, sier hun.
Årets vinnerbok har gjort stor suksess, trykket i et seks opplag, som nå regner totalt 60 000 eksemplarer, og har befunnet seg i sakprosatoppen siden utgivelse.
– Da jeg skrev boken, tenkte jeg ikke at den skulle bli en bestselger. Selvfølgelig håper man alltid på suksess.
– Hvorfor tror du boken har slått såpass an?
– Temaet er både smalt og bredt på samme tid. Og så tror jeg det handler om at mange har et forhold til Portugal, men at de færreste vet mye om imperiets historie. Selv hadde jeg begrenset kunnskap om det portugisiske imperiet før jeg begynte med denne boken, så jeg hadde en bratt læringskurve. Men det var utrolig spennende og gøy, og jeg håper den entusiasmen kommer gjennom til leseren – kanskje det er derfor boken har slått så godt an.
– Hvorfor ønsket du å skrive en bok om akkurat det portugisiske imperiet?
– Det var faktisk ikke jeg som kom opp med ideen til denne boken – den kom fra Jens Riisnæs, forteller Fatland, og legger til at Riisnæs gjør en gjesteopptreden i boka. –z Jens har hatt denne ideen het siden 1976, men heldigvis for meg så hater Jens å skrive. Så han hadde vel ventet på riktig person å dele ideen med.
– Var det noe som overrasket deg i arbeidet med boken?
– Kanskje aller mest sjokkerende er omfanget av slavehandelen. Jeg visse ikke at portugiserne stod for halvparten av den transatlantiske slavehandelen. Det er også fullstendig underkommunisert i dagens Portugal, som ikke har tatt et oppgjør med denne mørke delen av sin historie.
Ni land har foreløpig sikret seg rettighetene til Sjøfareren, og blant annet skal boken oversettes til både brasiliansk-portugisisk og portugal-portugisisk.
– Jeg er veldig spent på hvordan boken blir mottatt, spesielt i Portugal og Brasil – to land som er nært forbundet, men som har hatt svært ulike historier. Mange portugisere har fortsatt et bilde av seg selv som de «gode» koloniherrene, i motsetning til de harde nordeuropeiske kolonimaktene.
Har ideer frem til pensjonsalder
– Når man skriver bok må man ikke tenke hva som selger bra, men ta utgangspunkt i hva man selv syns er gøy og spennende, sier Fatland.
Hun utgitt en rekke bøker, og Sjøfareren er hennes fjerde reiseskildring. Det var ikke gitt at det skulle bli suksess.
– Da jeg jobbet med Sovjetistan fikk jeg ofte høre at reiseskildringer var en utdatert sjanger – verden er oppdaget, nå har vi YouTube, bloggere og Instagram. Forlaget var derimot entusiastisk, men boken hadde en treg start og solgte ikke umiddelbart godt. Mange mente at reiseskildringen ikke ville slå an, og at den aldri kom til å bli oversatt. I dag er det min mest oversatte bok. Uten å sikte mot det, traff jeg tydelig noe. Verden er stor, og folk er nysgjerrig på steder man sjelden hører om.
Fatlands reiseskildringer blir ofte hyllet for å klare balansegangen mellom å være både engasjerende men også informative.
– Jeg har verdens beste jobb. Reiseskildringer er en sjanger som rommer så mye; steder jeg aldri ville reist til ellers, å få snakke med mennesker med helt utrolige livsskjebner i alle verdens hjørner og å lære så mye. Det er en veldig fri sjanger, som rommer alt mulig fra historie, politikk og eventyr. Det er bare min egen fantasi som etter begrensninger.
For øyeblikket arbeider ikke Fatland med noen ny bok. Slik er det alltid. Enten jobber hun på en bok, eller så holder hun foredrag om sin nyutgitte bok.
– Nå ser jeg frem til å holde foredrag litt ur i neste år, og deretter er planen å starte på en ny bok – denne gangen med Ukraina som sentral del. Da returnerer jeg til området jeg har jobbet mye med. Jeg har også mange ideer til andre spennende bøker i tiden fremover. Verden er stort, og jeg skal nok holde meg beskjeftiget helt fram til pensjonsalder, avslutter Fatland.
