Boken som har manglet

Torgeir E. Sæveraas (Foto: Pax forlag)

– Hvis det ene parten ikke opptrer i historieskrivningen, er det et tegn på at historien egentlig ikke er skrevet enda, sier Torgeir E. Sæveraas. I dag, 9. april, utgis hans bok om de tyske soldatenes liv i Norge.

– Krig, og i krigens forlengelse okkupasjon, er en menneskelig, interaktiv aktivitet med minst to parter. Hvis det ene parten ikke opptrer i historieskrivningen, er det et tegn på at historien egentlig ikke er skrevet enda, sier historiker Torgeir E. Sæveraas.

Det er skrevet mange bøker om krigen, men overraskende nok har det manglet en bok om den tyske okkupasjonshæren, Wehrmacht. I dag, på dagen 81 år etter tyske soldater marsjerte inn i landet, utgir Pax forlag Sæveraas’ bok Wehrmacht i Norge, som er et innblikk i de tyske soldatenes opphold i Norge under okkupasjonstiden.

Hvem var de?

– Jeg ble på et tidspunkt veldig nysgjerrig på hvem de tyske soldatene var, hva de tenkte og gjorde, og hvilken sammenheng handlingene deres inngikk i, men opplevde at det egentlig ikke var noen bøker å henvende seg til, forteller Sævaraas.

Han ble klar over mangelen på bøker om Wehrmacht da han skrev doktorgrad i okkupasjonshistorie om Organisation Todt, som var hjelpetropper for Wehrmacht. Han har siden den tid utgitt to bøker med handling i krigen, I skyggen mellom trærne og Stridsrasjoner. Hans tredje bok er altså et forsøk på å fylle et hull i norsk okkupasjonsforskning:

– Jeg har litt ubeskjedent sagt at dette er et forsøk på å skrive den boka jeg selv har savnet, sier Sævaraas.

De var skuffet over Oslo

Wehrmacht i Norge bygger i stor grad på kilder fra de tyske soldatene; krigsdagbøker, månedlige aktivitetsrapporter fra den tyske arméoverkommandoen, personlige beretninger, feltpostbrev og lignende. Sæveraas mener det er overraskende hvor lite dette kildematerialet er brukt av norske historikere tidligere:

– De månedlige aktivitetsrapportene er meget omfattende og informative, og er et svært viktig supplement til norske og allierte kilder, i det at de tyske kildene ofte åpner opp helt nye perspektiver på selv velkjente hendelser fra krigstiden. Til tross for at mye av originalmaterialet fram til nå kun har vært tilgjengelig i tyske arkiver, er det overraskende at ikke norske historikere i større grad har benyttet seg av dette rikholdige materialet for å belyse okkupasjonstiden fram til nå.

VINTERAKTIVITET: I Oslo bygger de tilårskomne soldatene i Landesschützenbataillon 366 snømann mens de venter på neste vaktoppdrag. (Tore Greiner Eggans private samling)

Men hvem var en standard Wehrmacht-soldat, og hvordan liv levde han i Norge?

– En standard Wehrmacht-soldat var en ganske ung mann, gjerne fra de sentrale delene av Tyskland eller fra Østerrike, som kom til Norge via Oslo og ble skuffet over det han mente var en «amerikanisert» by med en byutvikling preget av kapitalistisk spekulasjon, før han utenfor bygrensen ble fullstendig bergtatt av den norske naturen. Han levde et liv med streng disiplin, der det meste var regulert, men der han heller ikke trengte å bekymre seg for å mangle noe rent materielt. Til tross for at han var i konstant aktivitet og stadig ble forflyttet mellom ulike avdelinger og militærleirer fikk han likevel tid til å prøve seg på ei norsk jente, noen ganger med hell, og andre ganger ikke. I siste halvdel av krigen gikk så gjerne ferden til fronten, særlig i øst, men noen ganger i vest.

Overrasket over overbevisningen

Hvor stor andel av de utstasjonerte Wehrmacht-soldatene vil du si hadde en ideologisk overbevisning?

– Graden av ideologisk overbevisning er selvsagt vanskelig å måle, men samtlige hadde sverget «absolutt lydighet» til Adolf Hitler personlig, og også sagt seg rede til å ofre livet for denne eden til enhver tid «som tapper soldat». Hvorvidt de ga sin tilslutning til alle deler av nazistenes politiske program kunne selvsagt variere, men mitt klare inntrykk er at det store flertallet av tyske soldater i Norge fulgte ledelsens ordrer lojalt og frivillig, og at de i likhet med nasjonen de representerte sluttet opp om nazi-regimet både oppsiktsvekkende lenge og i oppsiktsvekkende stor grad, sier Sæveraas.

OKKUPASJONEN: Tyske soldater rykker fram bak en stridsvogn et sted på Østlandet. (Digitalmuseum.no/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Det var nettopp graden av overbevisning som overrasket Sæveraas mest i arbeidet med boken:

– Det som aldri slutter å overraske meg i møtet med den tyske okkupasjonsmakten, er at så mange av dem faktisk trodde på Hitler og nazismen. Det er noe dypt fascinerende, og da først og fremst i betydningen fryktinngytende og skremmende, både i styrken i overbevisningen deres, i hvor dypt dette stakk hos mange, og med tanke på hvilke ytterligheter de var i stand til å gå til som følge av denne overbevisningen.

Har etterlatt seg spor

På det meste var det rundt en halv million tyske soldater i Norge. Dette utgjorde på et tidspunkt nærmere 20 prosent av befolkningen. Sæveraas skriver at Wehrmacht har etterlatt seg spor i naturen, befolkningen og samfunnet, som vi fremdeles kan se i dag.

PÅ PERM: Gebirgsjäger foran avstandsskiltet i Kirkenes, et yndet fotomotiv for tyske soldater på permisjon. (Tore Greiner Eggans private samling)

– Selv bor jeg i Trondheim, bare et par steinkast unna det tidligere offiserkasinoet her i byen, som nå huser Singsaker studenthjem. Nede ved havna finner vi også den massive ubåtbunkeren Dora, som nok kommer til å ligge der i overskuelig framtid. Slik er det langs hele kysten av Norge, der bygningsmessige rester etter tyskerne ligger på rekke og rad nærmest som ruiner etter en glemt sivilisasjon.

La grunnlag for velferdssamfunnet

Han påpeker at mye av det tyskerne etablerte, som flyplasser og jernbaner, har bidratt til å prege norsk samfunnsutvikling i nyere tid:

– En vel og merke utilsiktet konsekvens av den tyske okkupasjonen var å legge en del av grunnlaget for det norske velstandssamfunnet som oppsto etter krigen, ved at mye infrastruktur etterlatt av tyskerne kunne brukes i gjenreisningen av landet. Sammen med den ideologiske renselsen landet gjennomgikk i landssvikoppgjøret, var dette en faktor i framveksten av det egalitære, velstående Norge vi kjenner fra 1950-tallet og utover. Det er ikke noen tvil om at opplevelsen av å ha vært under okkupasjon av en forhatt, hensynsløs fiende i fem år også brakte folk tettere sammen på tvers av politiske skillelinjer, samfunnsklasser og lignende – i motstand mot og avvisning av okkupanten. Samtidig ble nye skillelinjer skapt, overfor de som havnet på såkalt feil side, og ikke minst overfor de 10 000–12 000 barna som ble født med norsk mor og tysk far.

Wehrmacht var Wehrmacht

– Den viktigste feiloppfatningen som eksisterer, er kanskje den at Wehrmacht i Norge var en nokså standard militær okkupasjonsstyrke som oppførte seg «stort sett eksemplarisk» her i landet, forteller Sæveraas. – På den måten skapes det et inntrykk av at Wehrmacht i Norge var noe annet enn Wehrmacht andre steder, og at Wehrmacht i Norge ikke var spesielt preget av for eksempel nazi-ideologien. Begge deler er feil.

SLUTTEN: En slagen armé trekker seg ut av Oslo, og marsjerer langs trikkeskinnene oppover Grünerløkka. (Digitalmuseum.no/Oslo museum)

Ifølge Sæveraas er det riktig at Wehrmachts opptreden i Norge skiller seg fra deres fremferd i Øst-Europa, men at de tyske styrkene i Norge heller ikke nølte med å møte provokasjoner med voldsbruk.

– Positive tiltak overfor den norske befolkningen fra Wehrmachts side er fullstendig fraværende i kildematerialet, sier Sæveraas. – Det er viktig å huske at Wehrmacht var Wehrmacht uansett hvor i Europa de tyske soldatene befant seg. Det institusjonelle rammeverket, herunder ideologien, var det samme overalt. Selv om både soldater og avdelinger kunne bli transportert over store geografiske avstander, var de fortsatt del av det samme systemet. Så godt som samtlige av de tyske avdelingene som deltok under angrepet den 9. april havnet for eksempel på Østfronten, og ble ofte byttet ut med avdelinger som kom derfra med alt det innebar av bagasje.

 

 

 

152 Delinger