Bokanmeldelse: Småpent nedslag

Foto: Jimmy Linus Johansson

Thomas Karlsens bok om hoppuka er akkurat det den lover, nemlig en reiseskildring. Og ikke så mye hopping.

Den tysk-østerrikske hoppuka. Die Deutsch-Österreichische Springertournee. Hoppkonkurransen som har vært der så lenge de fleste av oss har levd. Nyttårshopprenn, Schattenbergschanze, Berg Isel, Bjørn Wirkola og Norioka Kasai. Det står en aura rundt navnene, og assosiasjonene er mange. Derfor har Thomas Karlsen tatt oppgaven på vegne av landets hoppelskere og tilbrakt en romjul og noen nyttårsdager i hoppsportens sentrum.

Det var på tide.


Thomas Karlsen:
Hoppuka – En reiseskildring

Dokumentar
Cappelen Damm
158 sider

Boken består av litt hopping, men mest reising, og ganske mange anekdoter og fortellinger. Ja, den er full av assosiasjoner og sidesprang. Mange vil finne det siste givende, men alle fotnotene og sidesprangene gjør det hele også litt vel springende. Kanskje det skal være slik i en Springertournee, men personlig skulle jeg gjerne hatt litt mer hopping.

Historier om praktfulle folk

Men altså. Her får du historien om den polske hopperen Stanislaw Marursarz, som deltok i sitt første voksenhopprenn 13 år gammel og var med i OL i Garmish Partenkirchen i 1936 ti år senere. Siste gang han hoppet i samme bakke var i 1966. Da var han 53 år gammel. I mellomtiden hadde han reddet tusenvis av jøder fra nazistene under krigen og var selv nær ved å bli tatt og skutt flere ganger selv.

Historier som denne fascinerer ikke bare forfatteren, men også leseren, og det er jo bra. Men motivet for Thomas Karlsens hoppreise er likevel noe uklart. Han har riktignok fulgt med på Hoppuka på tv, inntil han ble så stor at han prioriterte pleiing av «dagen derpå» første nyttårsdag i stedet for hopp, om jeg har forstått ham riktig. Han har heller aldri hoppet på ski selv. Han er ikke veldig bevandret i hoppsportens historie og på idrettsarrangement i Mellom-Europa heller. Og han stiller tilsynelatende ganske uforberedt på sin mellomeuropeiske reise. Derfor må han bo på rare steder, iblant langt fra arenaene, og også ta seg til og fra bakkene på ymse vis.

Bilder – not

Bildestoff er ikke-eksisterende, bortsett fra et foto av hver av de fire bakkene ved åpningen av hvert kapittel, samt et praktfullt cover-bilde. Er det savnet? Kanskje litt.

Men det er altså mye gøy her. Den reisende forfatteren møter morsomme mennesker som tar seg av ham. Det er russiske journalister, polske fans og en bulgarsk drosjesjåfør, samt diverse hotell- og gasthaus-innehavere. Og det er altså disse sidesprangene og anekdotene som på mange måter holder liv i boken. Akkurat som når Johan Kaggestad gir oss historien bak, når han kommenterer Tour de France og en katedral eller et slott dukker opp i bildet. I Hoppuka – en reiseskildring settes også tankerekkene i sving når forfatteren støter borti en kirke eller en historisk bygning, og ofte fører det oss tilbake til andre verdenskrig, da Det tredje rikets ideologi hadde solid fotfeste i disse områdene.

Men det er mye han ikke helt forstår. Hvorfor fansen synger «You’ll never walk alone for eksempel.» Men det gjør de faktisk på mange idrettsarrangementer i Tyskland og altså ikke bare på Liverpools hjemmebane. Og kjære forfatter: Hoppsporten oppsto ikke i Japan med Funaki og Kasai på nittitallet: Yōsuke Etō satte bakkerekord i Holmenkollen i 1962, mens Takashi Fujisawa tok sølv i storbakken i Oslo-VM 1966 – bak Bjørn Wirkola. Og Yokio Kasaya var en legende i bakkene i både Europa og Asia rundt 1970. Blant annet vant han de tre første rennene i Hoppuka 1971/72, men reiste hjem før det fjerde for å forberede seg til OL, der han tok gull i normalbakken foran to andre japanere.

Fine sidesprang

Men pytt: Detaljert hopphistorie kan andre ta seg av. Så lenge vi får disse sidesprangene. Som historien om overnevnte polske hopper, som den om den lokale presten Franz Reinisch som gjerne sverget troskap til det tyske folk, men ikke til Adolf Hitler, og som til slutt ble dømt til døden og henrettet som revolusjonær. Og den om komponisten Richard Strauss, som bodde i Garmisch og også nektet å underkaste seg naziregimet mer enn nødvendig.

Thomas Karlsens reiseskildring er fra hoppuka 2017/18, og med enda en fersk hoppuke fortært (denne anmelder har aldri, jeg gjentar aldri skulket et nyttårshopprenn) griper man seg i å undre på om man, inspirert av herr Karlsen og Ryoyu Kobayashi, kanskje allerede neste år, det vil faktisk si senere i år, endelig bør ta en tur nedover og se det hele med egne øyne? Nå vet vi hvilke kirker vi skal besøke, hvilke hoteller vi ikke skal bo på og hvem vi ikke skal sitte på med.

Bakkene står der, Springertournee går sin gang og Noriaki Kasai er bare ett år eldre. Rennene ser du nok bedre på tv hjemme. Det er reisen som er målet.

 

ATLE NIELSEN

 

-- annonse --