Nettene er blitt lange, og det er noen knappe dager igjen til julaften. Sliter du med å bestemme deg for hvilke bøker du skal gi bort i år? Hva med en oversatt roman? Det er blitt utgitt flere flotte internasjonale romaner i norsk språkdrakt i året som har gått, her har vi samlet fem favoritter:
John Boyne: Hjertets usynlige stormer (Cappelen Damm)
Oversatt av Morten Hansen
I Hjertets usynlige stormer møter vi først 16 år gamle Catherine Goggin, som jages fra landsbyen av sognets prest fordi hun er blitt gravid. Senere møter vi etter hvert hennes bortadopterte sønn, Cyril Avery, som hele tiden får høre at han ikke er en ekte Avery, og som ganske tidlig blir klar over at han er homofil. Med alt det medfører av hemmelighold og fordømmelse i det gjennomkatolske landet, der presteskapet har enorm makt. Og vet å bruke den.
Det er en god bok. En pageturner om et spesielt liv. Hjertets usynlige stormer er Irland på godt og vondt. Det er Irland skildret av en mann som kjenner landet bedre enn de fleste, og som tross alle fordommer, tross alle bakstreverske prester og undertrykkende religion velger å bli boende. Forfatteren av Hjertets usynlige stormer nyter sin Guinness og leser sin Edna O’Brien mens han venter på Godot.
Colson Whitehead: Intuisjonisten (Kagge)
Oversatt av Knut Johansen
Debutromanen til forfatteren bak den Pulitzerprisvinnende salgssuksessen Den underjordiske jernbanen har også sterke elementer av afrikansk-amerikansk historie. Romanen fører oss i glimt tilbake til tiden da det lå en perfekt kopi av Englands krystallpalass der Times Square nå ligger, den gang en viss herr Otis demonstrerer den første «sikkerhetsheisen» på verdensutstillingen i 1853. Forfatterens mål er gjerne å henrykke leseren bortenfor tid og rom, noe han lykkes med. Man kan aldri være sikker på om Manhattan er Manhattan, eller om det hovedpersonen betror oss er sant.
Dette er en debutroman med mye glød og intensitet, men fremstår også som et møysommelig og kanskje litt for grundig grundig brodert verk. Bruken av fremmedord som solipisme krasjer litt med både kontekst og fortellerstemme, det virker som påklistret moralfilosofisk jåleri. Men språket er herlig finurlig, et lekent engelsk med mange ordspill og subtile vendinger.
Gail Honeyman: Eleanor Oliphant har det helt fint (Aschehoug)
Oversatt av Cecilie Winger
Denne romanen føyer seg pent inn i rekken av såkalte «feelgood»-romaner: En skadeskutt og ofte ensom og litt aparte hovedperson med dårlig selvbilde får endelig noen små doser livgivende kjærlighet, og slår ut i blomst. Skotske Gail Honeyman nekter seg ingen klisjeer, den romantiske delen av fortellingen er svært forutsigbar, men har vunnet leserhjerter i mange land. Boken hevder seg da også helt fint i sjangeren, debutanten skriver friskt og lett, med mye sjarm og humor i kontrast til det dypt tragiske puslespillet som utgjør hovedpersonens fortid.
Den galgenhumoristiske tonen er godt formidlet på norsk. Det er underholdende å følge hovedpersonen på helt nye arenaer, denne kvinnen har aldri vært i et bryllup, på en konsert, eller hatt besøk av kollegaer. Litt verre er det å godta at hun ikke er kjent med fenomenet fastfood og McDonalds.
George Saunders: Lincoln i bardo (Gyldendal)
Oversatt av Preben Jordal
I grenselandet mellom liv og død, Bardo, lever en brokete gjeng personligheter som ikke innser at de er døde. Her eksisterer de, fanget i ekkoet av sine egne verste jordiske egenskaper og opplevelser, helt til de får hjelp til å «gå videre». Det lyder som grunnrisset til en fjollete tv-serie om åndenes makt, men denne helt spesielle romanen er både vidunderlig, original, poetisk og ganske så rå.
11 år gamle Willie blir syk og dør den 20. februar 1862. Men han finner ikke fred i kisten sin, for en sorgknust president Lincoln holder på å sørge sitt eget liv i hjel. Et kor av 166 svært ulike stemmer klinger sammen til en bokstavelig talt overjordisk symfoni av en roman. Det siteres fra biografiske skildringer, intervjuer og private brev, men vi møter også en gjeng forvirrede sjeler som holder til på en gravplass.
Romanen har altså ingen altoverskuende og allmektig fortellerstemme, ingen tredje person som korrigerer eller tolker de mange personenes replikker og refleksjoner. Det mest imponerende er hvordan språket blir brukket, strukket og manipulert i alle retninger, slik at et dusin hovedfortellere får hver sin egen sterke personlighet – kall det kjøtt på beinet.
Kirsten Thorup: Erindringer om kjærligheten (Gyldendal)
Oversatt av Bente Klinge
Denne romanen byr på to sterke og feministiske kunstnerportretter. Fortellingen om Tara og Siri spinner rundt et evig knirkende nav: de er også mor og datter. Begge forteller sin egen insisterende selvbiografi. Bare tiden, og kunsten, kan bringe de to virkelighetene nærmere hverandre.
Å sammenligne Thorup med Elena Ferrante er nærliggende, ikke bare fordi de dveler ved mor/datter-avgrunner, men også fordi språket klinger i samme skiftninger mellom dur og moll, og at personene alltid også setter fokus på samfunnets skjevheter. Særlig når Siri blir fortellerstemmen er dette påfallende. Lik Ferrantes datterfigurer har Siri en kuldesone av forlatthet rundt seg – samt et kritisk blikk på makteliter av alle slag.
(Hovedfoto, Colson Whitehead: Madeline Whitehead)
