Frank Zappa likte Kalvøya så godt at han spurte om det var mulig å kjøpe hele øya. Men etter hvert ble det krangling og millionsmell. Leif Gjerstad har fanget Kalvøyafestivalens historie mellom permer.
– I Norge var Kalvøyafestivalen «alle festivalers mor». Det var den første, største og klart viktigste rockefestivalen i Norge. Jeg våger den påstanden at uten Kalvøya, ville hele festival-Norge sett veldig annerledes ut.
Det fastslår Leif Gjerstad. Han bør vite hva han snakker om, som mangeårig musikkjournalist i blant annet Dagbladet. For et par år siden forfattet han også 30-årsjubileumsboken om Rockefeller. På festivalfronten nøyer han seg nå stort sett med Roskilde og Øya, og en og annen i tillegg.
Full frihet
Nå har Gjerstad forfattet bok om den kanskje mest kjente forløperen: Kalvøyafestivalen: en musikalsk tidsreise (Absolutt forlag).
– Erland Bekkelund i Absolutt forlag og mangeårig Kalvøya-sjef Paul Karlsen hadde fått kontakt gjennom et annet bokprosjekt, og fant da ut at de fikk lyst til å lage bok om Kalvøya-festivalen. Jeg ble forespurt om å skrive, og jeg svarte ja – på den klare betingelse at jeg sto helt fritt. Jeg ønsket å skrive bok om festivalen og dens mange oppturer, nedturer og konflikter, og ikke en glanshistorie basert på en persons erindringer. Da jeg fikk gjennomslag for dette, var det bare å sette i gang!
Ispedd viser og jazz
Den første festivalen seilte om ikke under falsk flagg, så i hvert fall med en litt frisert fasade:
– Den hadde sitt utgangspunkt i miljøet rundt viseklubben Hades på Høvikodden. Ideen til Kalvøyafestivalen kom da Hades-leder Sten Randers Fredriksen sto utenfor Høvikodden og kastet blikket over på Kalvøya og tenkte at det kunne ha vært kult å arrangere festival der. Men siden rockefestival var noe veldig skummelt den gang, med langhåra folk og dop, markedsførte de overfor politi og politikerne den aller første festivalen i 1971 (kalt Høstivalen) som en festival for viser, jazz og poesi. Det var mye lettere å få godkjennelse da, enn om de hadde brukt ordet rock i søknaden.
Ville kjøpe øya
Mens det i 1971 var en nokså jevn miks av rock, viser og jazz, ble Kalvøyafestivalen allerede året etter en mer utpreget rockfestival. Og da de i 1973 hentet Frank Zappa og hans Mothers of Invention til Kalvøya som hovedattraksjon var mønsteret satt.
– Frank Zappa likte Kalvøya så godt at han spurte om det var mulig å kjøpe hele øya, forteller Leif Gjerstad. – Dylan var så fornøyd etter sitt første besøk der i 1991 at han på eget initiativ et par uker etter spurte om han kunne få komme tilbake også neste år. Og det fikk han. Men når historien gjentok seg og han etter sitt andre år på Kalvøya spurte om han kunne få komme tilbake også året derpå igjen, svarte Kalvøya-ledelsen nei. Selv om det var Bob Dylan, mente de det ville bli feil med et «husband» på en festival, forteller Gjerstad.
Zappa og Dylan var ikke alene om å erklære sin kjærlighet til festivalen:
– Mange internasjonale artister sa seg storfornøyde med Kalvøya, noe som ganske sikkert har med selve beliggenheten å gjøre. Du finner jo ikke så mange festivaler i store byer som ligger så vakkert til, og der mange av artistene ble fraktet i båt fra hotellet til Kalvøya. Dessuten hadde festivalledelsen bygget opp en veldig hyggelig «landsby» backstage. Jeg var selv der noen ganger, som journalist, og har også vært backstage på noen andre festivaler. Men ingen har vært i nærheten av å ha et så koselig og idyllisk backstageområde som Kalvøya, sier Gjerstad.
Heroin-hevn
– Boka byr på mange anekdoter. Hvilken er din personlige favoritt?
– Den mest elleville er i hvert fall da Cornelis Vreeswijk skulle spille i 1978, men drakk seg dritings på hotellet sammen med sin svenske drikkekompis og visekollega Blomman. Vreeswijk konkluderte med at han var for full for å spille, så han sendte i stedet Blomman som erstatter. Men Paul Karlsen og de øvrige i Kalvøya-ledelsen var ikke like begeistret som Blomman og Vreeswijk over svenskenes forslag, så de sa nei til Blomman. Da ble han så rasende og kranglete at han ble fjernet fra øya med makt, mens han skrek til Paul at «dette skal du få betale for!». Litt seinere på kvelden, da festivalen var over og Paul var på vei i bil inn til byen, ble han under nokså dramatiske omstendigheter tatt av politiet og kastet på glattcelle. Det viste seg at Blomman hadde hevnet seg ved å anmelde Paul for heroinsalg! Noe som for ordens skyld selvsagt bare var sprøyt, sier Gjerstad. – Et morsomt bipoeng er at selv om jeg har svensk bakgrunn og mener jeg har god oversikt over svensk musikkmiljø, var jeg ukjent med Blomman før jeg begynte å jobbe med denne boka. Men da jeg i sommer var i Stockholm og bladde litt tilfeldig i plater i platebutikken Pet Sounds, så kom jeg plutselig over en LP med Blomman, med linernotes av Cornelis. Den måtte jeg selvsagt kjøpe!
Krangling og millionsmell
– Ståk, støy, personlige motsetninger og økonomisk trøbbel synes å være mer regelen enn unntaket for pop/rockfestivaler?
– Tja, vet ikke om alt det der passer som regel for pop/rockfestivaler, men for Kalvøya passer alt! I løpet av festivalens historie var det tre personer som delte på ledelsen: grunnlegger Sten Randers Fredriksen, Paul Karlsen og hans storebror Helge, som kom inn og erstattet Sten i annen halvdel av 1970-tallet. De to gamle kompisene Sten og Paul ble etterhvert bitre uvenner, noe som også preget forholdet mellom brødrene Karlsen. Det gjorde også boka ekstra vrien å skrive, siden deres oppfatninger av hva som egentlig skjedde og hvorfor på festivalen sprikte noe voldsomt. Regelen var at det en av dem mente var sannheten, mente de andre to bare var bløff. Og alle tre gjorde krav på å forvalte sannheten …
Økonomien svingte nokså kraftig fra år til år:
– Krangelen om rettighetene til å arrangere festivalen ble voldsomt intens og uforsonlig mot slutten av 1980-tallet. Da Paul Karlsen gikk seirende ut av den maktkampen roet det hele seg, og festivalen hadde noen gode år fram til det store katastrofeåret 1994. Ingen ville se Peter Gabriel og da det pissregnet i tillegg på selve dagen, ble resultatet «flere funksjonærer enn publikummere». Arrangørene gikk på en millionsmell, og det ble begynnelsen på slutten. Da de i 1997 hadde klart å nedbetale det aller meste av gjelden, bestemte de seg for å gi seg.
Proffere festivaler
– Hvordan har de større norske festivalene forandret seg de siste tiårene?
– Først og fremst er festivalene blitt mye mer profesjonalisert. Og striglet. I dag er det jo litt underlig å tenke på at helt fram til 1995 var det ikke noe alkoholsalg på Kalvøya. I stedet kunne alle ha med sitt eget, slik de også kunne med mat. Jamfør det med Øyafestivalens knallharde regler for mat. Du har jo ikke en gang lov å ha med egen niste, og bare tanken på at noen skulle ta med alkohol inn på området… sier Gjerstad og ler. – Mye av endringene henger vel sammen med at rockefestivaler på 1970-tallet ble betraktet som en del av motkulturen, og først nærmere 1990 ble dette en allment akseptert del av mainstream. Da kom også sponsing og de kommersielle aktørene med for fullt.
– Er det blitt lettere for nye norske navn å komme på plakaten?
– Ja, det er helt klart blitt enklere for nye norske artister i dag. Riktignok var Kalvøya nøye med å alltid ha med norske navn, men norsk rock står generelt mye sterkere i dag, noe som også gjør at interessen for å ha nye norske navn på plakaten har økt.
Hovedbildet: Forfatter Leif Gjerstad og Vibeke Borgersen på Roskilde, som startet samtidig med Kalvøyafestivalen.
