"Sorgsankeren er selvsagt en roman enhver med interesse for norsk krim bør få med seg", skriver Bok365s anmelder.
Med St. Avenger fra 2021 kunne det se ut som serien med Thorkild Aske i sentrum var nådd sitt sluttpunkt. Men det var kanskje ikke annet å vente enn at den fikk en direkte oppfølger og fortsettelse – slik den gjør i årets roman, Sorgsankeren. Som femte bok i en serie der det meste så ut til å være oppgjort og avsluttet, må forfatteren ta noen drastiske grep for å føre historien videre.
Romanen starter på et tidspunkt der hovedmannen bak det pedofile nettverket, Erling Skeie, sitter fengslet i påvente av at rettssaken skal begynne. Han er ufarliggjort, men andre medlemmer i nettverket er kanskje aktive ennå? Forfatteren finner en åpning som er mulig og tenkelig for å føre historien videre, nemlig at noen velger å handle på egenhånd og føre galskapen videre. Det er da også det som har skjedd ved bokens begynnelse der vi møter et umake og utenkelig par i en bobil: den korrupte politimannen Kurt Vinje som var den ene av politimester Skeies to leiemordere (den andre er død) sammen med Thorkild Aske. Kurt har oppsøkt Aske og bedt om hjelp, selv om han har prøvd å drepe Aske et par ganger og Aske er skyld i at han har mistet et øye. At vi møter dem slik i en bobil som tilhører Kurts søster, skyldes at hennes åtte år gamle sønn er bortført, og Kurt har lovt å gjøre alt for å få sin nevø tilbake. Men kidnapperen stiller strenge krav; faktisk så strenge at det er vanskelig å tro på dem og enda verre å skjønne at Kurt kan gå med på dem.
Hva som i neste ledd driver Aske til å bli med på et oppdrag eller en ettersøkning som virker helt umulig, forblir et mysterium – om det da ikke skal være så enkelt at det ligger i Askes karakter slik vi kjenner den fra før.
På jakt etter noen som fortjener å dø
Scenen er satt, ikke engang hovedpersonene tror at det de nå opplever, skal være mulig: Kidnapperen har gitt Kurt en liste med fire navn. Alle skal drepes innen bestemte frister og videoklipp oversendes som bevis, og når oppdraget er utført kan 8-årige Martin settes fri. Ikke bare er scenen satt, dramaet som skal spilles, er godt i gang: Kurt har drept førstemann på listen! I den større sammenheng forekommer dette å være av underordnet betydning, selv om politiet kontakter Aske og lurer på hva som har skjedd. De aner ikke at Kurt er i nærheten – han har vært på rømmen i månedsvis og er etterlyst internasjonalt. Sjangeren gjør det mulig å tro på det utrolige – nemlig at han har skjult seg i nærmiljøet i en lånt bobil uten å bli pågrepet.
Heine Bakkeid:
Sorgsankeren
Aschehoug
367 sider
Uansett: fra dette punkt som nærmest er bokens begynnelse benytter Bakkeid seg av en velkjent og velprøvd struktur i spenningsromaner om de er av det mer underholdende slaget eller er bekmørke, dystre og grenser mot det groteske der galskapen så vidt holder seg under overflaten: en jakt der tidsfaktoren er avgjørende og motstanden stor. Kurt og Thorkild starter sin jakt på nestemann som skal tas livet av – alle har tydeligvis vært med i Skeies pedofili-ring.
Selv om vi lykkeligvis forstår at det går an å filme noe som ligner et lik uten å ha drept noen, er det litt av en road trip vi er vitne til. Det gjør ikke situasjonen bedre at begge er sterke misbrukere – Kurt av alkohol, Thorkild av dop i alle former. De er i en situasjon der det å være beruset eller neddopet kanskje er det som gjør det mulig å holde ut, men hva det ellers skal tjene til, er vanskelig å se.
Grenseløs galskap
Det er sjelden en god løsning på mysterier eller krimgåter at gjerningspersonen viser seg å være riv, ruskende gal. Men i jakten vi følger i Sorgsankeren må vi forvente å se ned i det mest forkvaklete og mørkeste sjeledyp. Derfor kommer hele den desperate letingen, der Aske tross alt benytter seg av alle kontakter han en gang hadde, til å ta en dramatisk retning når de to i bobilen innser at Martins liv ikke står til å redde uten at de finner fram til selve gjerningsmannen.
På intelligent og meningsbærende vis legger forfatteren her inn en gammel bortføringssak – Siw Anita-saken – som også har vært dokumentert på TV, og kommer kanskje et skritt videre. Besøk hos en psykiater i Mandal, samtaler med mor og far til Siw Anita, møte med Skeie i fengselet, telefon til Askes gamle sjef i Spesialenheten, er noen av de mange elementene som styrer ferden videre, før de to i bobilen også blir jaktet på.
I korte kapitler fra både før og nå møter vi overgriper og offer – Siw Anita noen år tilbake, Martin nå. Vi får raske glimt inn i en forestillingsverden som knapt er begripelig, men aner at det som i flere kjente krimbøker gjelder hendelser ved vann eller død ved vann, også skal oppleves her. Dette blir enda klarer idet vi får vite at det som kanskje er den siste gjenværende fra pedofiliringen går under navnet Ferjemannen.
I flere av de foregående bøkene i serien om Thorkild Aske var psykologvennen Ulf til stor nytte som Askes hjelper, og han var ofte en fargeklatt i mørke historier om vold og overgrep. I Sorgsankeren er Ulf bortreist og dukker opp først sent i romanen, og bidrar i liten grad til å lette stemningen med humor og friske meninger.
- annonse -
Gjennomført struktur, varierte stilnivåer
Heine Bakkeid fikk mye ros, blant annet for språk og struktur, i begrunnelsen for at St. Avenger fikk Rivertonprisen for 2021 (jeg skrev den selv). Beretningen i årets bok er enklere på det viset at her er færre teksttyper, langt færre kapitler som er lagt til noen dager eller år før nåtidshistorien. Kanskje tjener det hovedhandlingen; kanskje blir motivasjon eller begrunnelse for det som skjer på historieplanet mindre tydelig.
Bakkeid har et rikt og variert språk som noen ganger virker litt for friskt og freidig i dialogpartier, ikke minst i forhold til situasjonen som våre to «helter» befinner seg i. Romanen er også inndelt i seks hoveddeler med titler som jeg ikke skal forsøke å tolke her, og boken er dessuten delt inn i 132 kapitler pluss prolog og epilog. Korte kapitler kan være effektivt der det skiftes mellom tid eller sted eller hendelser, og jevnt over gir det kanskje ekstra driv til fortellingen.
Serieslutt
En voldsom oppgjørsscene på en gammel ferje avslutter romanen. Den har filmatiske kvaliteter. Etter mange feilspor og misforståelser og opplysninger som også fører leserne på villspor, er det ut fra tradisjonell forståelse av all krim en styrke om den minst sannsynlige i et stort persongalleri viser seg å være den skyldige. Men som lesere blir vi kanskje litt snytt når vi skjønner at vi aldri hadde en sjanse til å finne ut hvem Ferjemannen var.
Voldsomme og til dels groteske scener, en gjennomført dyster atmosfære, hevn og straff på nivåer som nesten sprenger grensene for hva til og med en så hardkokt krim som denne romanen tåler. som nesten bare via tittelen viser hva en «sorgsamler» kan føre til.
Serien om Thorkild Aske består av fem bøker på stabilt og høyt nivå, og har plassert forfatteren trygt i øvre sjikt av norsk krim. Men de er ikke alle like gode, og om jeg tenker tilbake og sorterer mine inntrykk, tror jeg nok Møt meg i paradis er høydepunktet, mens årets bok er på nivået rett under. Men Sorgsankeren er selvsagt en roman enhver med interesse for norsk krim bør få med seg.
HANS H. SKEI
- annonse -
