Beholder grepet om leseren

Henrik Langeland (Foto: Ivar Kvaal)

ANMELDT: I tredje bind av Henrik Langelands verdensmester-serie skal vi østover i Oslo. Indisk-fødte Amar Singh er hovedperson i "Paradis", godt sekundert av den ustabile vestkantgutten Hauk. Og jada: Langeland har grepet om leseren intakt.

Kanskje gapte forfatteren over litt for mye og for mange i den første boken, Verdensmestrene (600 sider), der fire Oslo-ungdommers oppvekst var i fokus. Den andre, Hauk og due, var kraftig skåret ned og fokuserte på forholdet mellom bestevennene Lars og Hauk, mens det i denne tredje, som også er halvparten så lang, handler det mest om Amar og hans verden, med ulykkelig kjærlighet, tro og tvil. Hovedpersonen så langt i serien, Laurentius Michael Meltzer, til daglig Lars, fra Oslos aller beste vestkant, er bare så vidt nevnt i denne boken, mens altså Hauk, Henrik August Eriksen, i høyeste grad er med. Det er han som setter hele handlingen i gang når han kontakter Amar og hans kamerater på andre siden av byen for å få dem med på et brekk. Og hvilket brekk! Jepp. Det er Oddvar Brås brukne stav fra VM-stafetten i 1982 som er målet. Igjen.


Henrik H. Langeland:
Paradis
Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
317 sider

For denne staven er jo av det mytiske slaget, og en gjennomgangsdings i serien. Veldig mange av oss husker hvor vi var da Oddvar Brå brakk staven, til og med unge Amar, den gang tolv år gammel. Det var nemlig verdens mest berømte stavbrekk som fikk ham inn i Norge, forbi en innreisekontroll der kontrollørene var mer opptatt av VM-stafetten enn hvem som slapp inn i landet.

Nå, etter snaue ti år i kongeriket, har mye skjedd med Amar. Hans elskede Peetri er giftet bort til en karikatur av en drittsekk. Amar begynner å henge mer sammen med den radikale muslimen Fazal enn med sin sikh-familie, og blir etter hvert troende muslim selv. Aktiv også, skal det vise seg.

Tidsbilde

I forrige bok, Hauk og due, er mye av handlingen lagt til 1992. I Paradis forgår det meste i 1991. Henrik Langeland (født 1972 i Oslo) har med andre ord en helt spesiell nærhet til det som fortelles, både i tid og geografi. Og han drar leseren med på noen nesten glemte, og flere absolutt ikke glemte, hendelser fra åtti- og nittitallet. Vi skal til Dagaliveien, der William Nygaard bor, og der Ayatollah Khomeinis utsendte er på sporet. Vi kjører forbi tankskip i opplag, gjennom veibommen i Lier utenfor Drammen, og vi hilser på advokat Alf Nordhus, som både tar saken og senere trekker seg, det meste fortalt gjennom unge Amar Singh Grewal, som for å ta seg inn i Peetris blokk gir seg ut for å være fra Janco kabel-TV. Et fornøyelig tidsbilde det også.

Og her er nydelige skildringer i et klart og flytende språk, denne gang også med innvandrer-slang (som rutinerte lesere siden forrige verdensmester-bok har lært av Zeshan Shakar i Tante Ulrikkes vei). Og her er minneverdige scener, både action-mettede sådanne og mer vare. Den løse kanonen Hauks desperate tur til Vestfold i en stjålet BMW med livredde innvandrergutter i baksetet er en klassiker. Amar og Peetris fatale møter på taket av blokken er såre og hjerteskjærende. Det hele akkompagnert av tidens landeplager «Bombadilla Life» og «The Look». Blant annet.

Oppgjør med Hemingland

Klisjeer? Tja. Denne leser er ikke veldig inne i dagliglivet i verken indiske eller muslimske ungdomsmiljøer, men her er ung, umulig kjærlighet, tvangsgifting og æresdrap, og etter hvert en radikalisering som skal få svært alvorlige følger for alle. Men det er altså Hauk som er den komplekse og kanskje mest interessante figuren her også, selv om han har en birolle i denne romanen, en ganske stor riktignok. Etter lillesøsterens død (omtalt i forrige roman) har vennskapet med Lars raknet, og mye av det han foretar seg er et slags oppgjør med oppvekstmiljøet og barndomsvennen i den aller «fineste» delen av Oslo, den som kalles Hemingland.

«Et hult smil bredte seg ut over Hauks lepper. Jeg har mine grunner. Men de er ikke de samme som deres.
Og hva er dine?
Hauk bet langs kanten av tommelneglen, rev av en hudslintre med fortennene og spyttet den ut. For meg handler dette hverken om fatwaer, bøker,
guder eller enkeltpersoner.
Så hva handler det om da? spurte Amar.
Hauks blikk ble ufokusert igjen.
Om Hemingland.»
(s. 258)

Staven og steinen

Brås brukne stav, en norsk helligdom, går igjen i denne boken, som i de to forløperne, og selv Amar og hans trosfeller skjønner betydningen av klenodiet.

– Steinen i Mekka ble faktisk også delt i flere biter, filosoferer Amar og ser kanskje en stav-parallell i muslimenes store helligdom Kaba, der Den sorte steinen, pilegrimsmålet for alle muslimer, ble delt i flere biter under en brann i året 683.

Og Amars islam-radikalisering tiltar utover i boken, mot den dramatiske slutten, som kanskje er overraskende, men likevel logisk. Det ligger helt klart an til flere romaner om verdensmestrene fra Oslo. Blant annet har Henrik August, Hauk, planer om å oppsøke sin nære barndomsvenn Lars Meltzer igjen. Det er på tide …

ATLE NIELSEN

43 Delinger