Lyrisk: Debutant Tora Sanden Døskeland gjør avtrykk.
Tora Sanden Døskeland (f. 1992) er utdannet ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterstudiet i Tromsø, og har studert litteraturvitenskap ved Københavns Universitet.
I august ble hennes første bok Behold meg – en samling prosadikt, lansert. Samlingen plasserte seg helt oppe på fjerdeplass på lyrikklista for august, best av alle årets utgivelser. Denne uka kom også beskjed fra forlaget Oktober at rettighetene til samlingen allerede er solgt til Danmark.
Ikke overraskende har da også de skarpe og sanselige prosadiktene fått gode kritikker. Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende skriver at dette er «en gjennomkomponert debutsamling. Den er røff i uttrykket og rik på assosiasjoner, og vitner om en talentfull forfatter som har noe å fare med». Henning Howlid Wærp i Aftenposten omtaler boka som en god debut og roser spesielt et språk som har sitt særmerke: – Dette er ikke en bok som svarer på kravet som er blitt reist i det siste om at litteraturen må komme ut av intimsfæren. Til gjengjeld gjør Døskeland det godt ved å gå tett på, kroppslig, uten en insisterende estetisering.
Døskeland er utvilsomt en forfatter vi skal høre mer fra. Fra samlingen Behold meg, henter vi to små prosadikt til søndagen etter stormen:
Flyttingen var et resultat av vår dårlige økonomi og mine nedarvede
forventninger. Kassene bæres opp trappen, han knuser en av de runde
lampene på sennepsveggen. Jeg trekker på skuldrene og mener det.
Døren står åpen av praktiske grunner og gjør rommene kalde. Det siste
som bæres opp, er potteplantene. Han gjør et klønete forsøk på å løfte
meg over dørkarmen, tåler ikke vekten. Vi fyller bosspannet uten
å sortere. Han setter på en sang og virker fornøyd med valget. Ingen
har ambisjoner om et vennlig naboskap i byen. Hans kasser veide det
dobbelte av mine, noen ble flyttet direkte til loftet.
***
Vi øver lenge, øver på å lukke døren hardt bak oss for så å gå ned til et
sted der de serverer øl.
Han blir fort flink.
Jeg har alltid på følelsen at jeg har glemt noe på innsiden.
En varm kokeplate, et ark.
Jeg går tilbake, åpner dørene igjen.
Og hva er det godt for, nå står jeg alene på dørterskelen og kjenner
hvordan luften mellom rommene byttes ut langs huden.
Tynt over ribbeina.
