Anne B. Ragde begynner skrivingen med det. Og i ukens BokPod påstår hun dessuten at alle har et ambivalent forhold til sin mor.
Anne B. Ragde har privat restlager av egne bløker hjemme. Hun orker ikke tanken på at de skal resirkuleres og kanskje bli Jo Nesbø-bøker. Derfor lagrer hun dem. Hør henne fortelle om det og mye annet i ukens BokPod.
Her er noen smakebiter:
Om karakterens profil
Utgangspunktet er en person jeg starter med. Jeg begynner med et menneske, alltid menneskene, og jeg blir kjent med menneskene på forhånd, ikke sant. Jeg skriver en «back-story» på dem, alltid, alt av interesser og hang ups og liker og ikke liker og mat, tv-program og måten de snakker på, hva de mener, hvilke hemmeligheter de har, ja de har jo ingen hemmeligheter for meg da. En fullstendig profil på personene. Så jeg kjenner dem ut og inn, så for meg er de helt levende, ikke sant.
Om å gestalte menn
Jeg syns det er veldig behagelig å være i menn, for da blir jeg ikke forstyrra av Anne. Men med en gang jeg er inne i en mann, så føler jeg meg så fri som forfatter. Da kan jeg boltre meg rundt i alle fornemmelsene, og man er jo først og fremst menneske. Dernest sitt kjønn. Det er min mening i hvert fall, og da når du er i et annet kjønn, så kan jeg være så mye mer det mennesket føler jeg. Så jeg liker veldig godt å gestalte menn.
Om Method-writing
Skuespillerne kaller det jo method-acting, og jeg driver med method-writing. Det er ikke noe mer mystisk enn som så. Folk sier liksom Herregud, du klarer vel ikke å være den personen. Næhei, for det klarer vel ikke en skuespiller heller, da kanskje? Skuespillere får Oscar for å være den eller den personen. Og når du har den teknikken jeg har med method-writing, så er det klart at jeg er den personen jeg skriver om. Klart jeg er det, og det er fantastisk spennende. Da tar jeg på mascara nesten i blinde. Jeg prøver å gjøre meg selv så uklar, for jeg vil ikke se meg selv. Jeg er jo ikke meg da altså, og det er klart det er slitsom, Når jeg skriver, så er jeg nesten psykotisk. For jeg har ikke bare bygget et luftslott, jeg har flyttet inn i det også. Jeg flytter inn i handlingen og personene. For jeg må jo tro på det selv, ellers hvordan skulle en leser tro på det hvis ikke jeg tror på det. Jeg går ikke bare rundt og tenker det her dikter jeg opp. Dette er hundre prosent virkelighet for meg.
Om bøker hjemme
Det var bøker overalt hjemme. Mamma leste bestandig – alltid en bok. Alltid på bordet lå det en oppslått bok. Mamma brukte ikke bokmerker eller eselører. De lå oppslått overalt.
Om forfatterpsevdonymet Helene Holst Hammerfelt og oppdragsskriving
Det var ren oppdragsskriving. Det var Cappelen som skulle sette i gang en sånn såpeserie. Kioskromaner. Hvert kapittel var 5000 ord, 13 kapitler i hver bok. Jeg skrev på 13 dager, en bok per 13. dag. 5000 ord per dag, det var bare å spyle ut. Så det ble jo så mye ord, vet du. (…) Jeg fikk 50.000 i forskudd per bok. Ja, og da skulle vi pusse opp fasaden her. Vi trengte ny bekledning. Og da forskudd for tre bøker, 150.000, minus skatt da 50 prosent. Fikk pusset opp hele fasaden.
Om moren
Hvem har ikke et ambivalent forhold til sin mor. Rekk opp hånda. Det har vi alle. Jeg hadde ikke vært forfatter uten henne. Hun var jo litterat, ikke sant. Meget belest, bare måten hun taklet alt jeg utga – på strak. Hun var jo min samleser, og vi leste de samme bøkene. Det var fantastisk, og hvis jeg leste en god bok, så var det eneste som sto i hodet på meg å bli ferdig og sende den til mamma. Og jeg fikk også sendt mange bøker fra henne
Da jeg ga ut Berlinerpoplene i Sør Korea, ble jeg som Sør Koreas svar på Dr. Phil. Jeg hadde en spalte i en av Seouls største dagsaviser hvor folk kunne sende inn spørsmål til meg.
Du kan høre hele BokPod’en med Anne B. Ragde her.
