Basere livet på en cowboyromanse?

Kunne ingenting om dikt, nå er hun månedens poet i Diktkammeret på BOK365.

Nykommeren marie b. er kåret til månedens poet i Diktkammeret. Les intervju og Helge Torvunds jurykommentar!

 

marie b. vil hun kalles, 25-åringen som med diktet ”Præriebarn” er kåret til augustpoet i Diktkammeret – diktforumet som 1. september flyttet fra Dagbladet.no til Diktkammeret.no. Og altså her på BOK365.

 

– Gratulerer! Hva har du å si til det?

 

– Næh, er det sant? Jeg blir både kry og ydmyk. Det er veldig gøy, og kanskje ekstra hyggelig med tanke på at det er første kåring etter at Diktkammeret ble lansert på ny plattform. Jeg vil gjerne takke for all innsatsen som er blitt lagt ned, og fortsatt legges ned! Det betyr mye for mange, meg inkludert.

 

– Takk for det! Vi håper jo at den meget interessante kulturinstitusjonen vi er i kontakt med, overtar Diktkammeret til vinteren. I mellomtida drives Diktkammeret på folkefinansering og dugnad. Hvordan oppdaget du kammeret, og hvor lenge du har skrevet der?

 

– Jeg antar jeg snublet over kammeret i mine nettvandringer, men visste da ingenting om hvilken innflytelse det skulle få på hverdagen og skrivingen min. Første gang jeg skrev på kammeret var våren 2014. Jeg kunne så å si ingenting om dikt på den tiden, og mener å huske at jeg ikke fikk noe særlig tak på hva de andre skrev. Jeg la ut seks–sju dikt, så stilnet diktinteressen. Etter opp mot et år kom jeg tilbake, og siden april har jeg vært innom så å si hver dag.

 

IMG_0577
– Takk til de andre poetene for hjelpen og oppmuntringen! Det er høyst tvilsomt at jeg ville vært så ivrig på å skrive dikt om det ikke hadde vært for de støttende tilbakemeldingene, sier augustpoet marie b.

 

Mangel på måtehold

 

– Hvor lenge har du skrevet dikt?

 

– 2014 var et veldig spesielt år da jeg møtte til da ukjente slektninger. Blant dem var flere språkkyndige og diktglade, og jeg ble introdusert for dikt av blant andre André Bjerke og Hans Børli. Før dette var dikt rett og slett ikke en del av min verden og språklige omgangskrets. På fritiden har det gått mest i sport og organisasjonsarbeid.

 

Spesielt inntrykk gjorde ”Säg till om jag stör” av Eeva Kilpi, forteller hun (litt nedi denne fine saken til Svenska Dagbladet kan det leses i sin helhet).

 

– Det var nok det diktet som åpnet blikket mitt for hvordan dikt kan røre ved en.
– Hvor mye skriver du – hele tida, i raptuser, mer og mer, nå og da?

 

– Jeg er ikke spesielt god på måtehold, så når jeg skriver, skriver jeg mye – eller dveler ved allerede skrevne dikt. Spesielt om jeg har noe annet jeg burde ha gjort. Da jeg var ferdig med alle eksamener sist semester, så jeg frem til å skrive dikt i bøtter og spann, men dessverre syntes jeg å være tom for kreative innfall. Pensumlesingen bidrar til å holde hjernen og språkgleden i gang, men det er også konkurrerende aktiviteter. Om dere ikke ser meg fullt så mye på Diktkammeret fremover, ta det som et godt tegn. Da stiller jeg nok godt forberedt på eksamen.

 

prærie4

 

 

– Det er forøvrig et litt morsomt fenomen at jeg ofte får nye ideer når jeg går på toalettet. Jeg må gå gjennom en nokså lang naken korridor. Og på en eller annen måte trigger dette kreativiteten. Det er vel kanskje bena som sparker nervetrådene i gang.

 

– Redigerer du mye, eller legger du diktene ut slik de kommer til deg? 

 

– Det varierer. Jeg blir nok stadig blir mer tålmodig, færre og færre dikt kastes rett ut på nettet. Men jo senere på kvelden jeg skriver, desto mer svekkes impulskontrollen … Jeg pleier å skrive utkast, ideer og uttrykk i et notat på mobilen. Innimellom går jeg gjennom notatene for å se hva jeg har der, og om det er noe å bygge videre på. Andre ganger blir diktene til i en og samme økt, skjønt jeg flikker som oftest på dem i etterkant. Når jeg har lyst til å skrive, men egentlig ikke har noen idéer, blir jeg sittende å flikke på gamle dikt.

 

– ‪Er det tilbakemeldinger som gir deg innspill til revideringer og helt nye versjoner av dikt?

 

– Jeg legger ut revideringer om jeg var veldig raskt ute med teksten i første omgang, eller om jeg er veldig fornøyd med den nye versjonen. Får jeg gode tilbakemeldinger på et dikt, tør jeg knapt røre ved det igjen, med mindre jeg har fått spesifikke tilbakemeldinger. Jeg burde nok bli flinkere til å tørre å bevege meg lenger bort fra utgangspunktet. Men jeg tror det kommer med mer erfaring og mer dikterselvtillit – om det finnes noe sånt?

 

prærie
– Jeg har et romantisk forhold til det rurale USA, innrømmer Diktkammerets augustpoet marie b.

 

Fruktbare misforståelser

Hun synes det er vanskelig å sette fingeren på hvilke tanker, inntrykk eller inspirasjonskilder som setter diktene i gang i henne:
– Noen gang starter det med en iakttakelse, en følelse, en stemning, en hverdagslig formulering. Kanskje reflekterer jeg over eget liv, og ser det fra en vinkel jeg får lyst til å formidle eller leke meg med. Andre ganger settes det i gang av å lese annen poesi. Til bakgrunn for ”Præriebarn” ligger for eksempel ”PS. Til mor” av Rune Christiansen. Det slutter med ”Du riper av en fyrstikk og tenner sola, det er alt”. Diktet i sin helhet er vakkert, men jeg hektet meg spesielt ved denne fyrstikken, og lekte videre med den. Hva mer kan man tenne? Så kom etter hvert dette bildet med en finger over hofta. Det ble liggende en stund, helt til jeg begynte på ”Præriebarn”, og der gled det naturlig inn i settingen.

 

Hun ser også misforståelser og feillesinger som ”fruktbare utgangspunkt”:

 

– For eksempel leste jeg ordet ’metafor’ i stedet for ’meteor’ en gang, og ble slått av hvor stilig det ville vært om jorden hadde blitt truffet av en kjempestor metafor! En kjærlighetsmetafor, kanskje? Slik er det jo, på sett og vis: Av og til kommer man over metaforer og analogier som endrer levevilkårene.

 

prærie3

 

– ‪”Præriebarn”, da, startet det med det flotte ordet, eller med bildet av jenta som håper på cowboyen?

 

– Slik jeg husker det, gled diktet nærmest ned på papiret av seg selv, etter de to første linjene – denne litt mytiske måten å skrive dikt på, som inntreffer iblant. Først i etterkant vurderte jeg om uttrykkene og bildene hang på greip. Dermed kan jeg ikke si så mye mer om ”intensjonene” med det jeg har skrevet enn leseren kan.

Det startet vel med en egen erfaring av å ha tenkt, analysert og dekonstruert litt vel mye i løpet av ferien, og en observasjon av hvordan dette mer kyniske indre jeg-et gjerne kan stå i kontrast med fremtoningen. Derfra beveget diktet seg litt bort fra mitt eget jeg, og jeg vet ikke hvor de konkrete ordvendingene kom fra. Tittelen kom til sist – som den pleier.
Country-nostalgisk

 

– Det er konsistent bildebruk her, med cowboy og prærie og bakhold (en westernvri på bakhånd!). Hvordan har du jobbet med å utvikle bildene og ordvalgene?

 

– Jeg antar at konsistensen kom av at jeg levde meg inn i scenen – det er langt i fra alltid jeg er så heldig at det kommer så lett. Frasen ”et snevert håp i bakhold” bare dukket opp, og jeg syntes det hørtes ut som en rimelig måte å beskrive denne drømmen på. Diktets jeg er nok også klar over det begrensende, destruktive og nakne ved å basere hele livet på et romantisk forhold. Og attpåtil med en cowboy!

 

– For øvrig har jeg inntrykk av at det kan være de språklige lydene som delvis driver diktet fremover: Vakker og veik, aske og asfalt. Det er et spennende aspekt ved diktningen at forholdet mellom lydene tar deg med i andre retninger enn logikken og de semantiske assosiasjonene. Kanskje jeg kan si det slik at språket tenker litt for meg?

 

– Herlig! Hvor kom dette universet fra? Og i hvilken tid er vi her – i min lesning kunne det vært nå, men også for lenge siden (kanskje bortsett fra asfalten)?

 

– Ja, jeg ser for meg at dette er ei jente i vårt samfunn og i vår tid. Men det mentale landskapet bygger på visuelle bilder om ei spinkel jente på en stor forhistorisk prærie. Til tross for at solen skinner hver dag skaper den ikke liv. Landskapet er goldt, man får askesmak i munnen av å puste. Det er utmattende å myse dagen lang. Huden hardner.
– Jeg er selv veldig opptatt av westernfilmer, men vet ikke om det også gjelder deg?

 

– Ikke videre, men jeg er veldig glad i country og bluegrass. Det hører vel også med til historien at jeg har bodd et år i Oklahoma, rett nord for Texas. En kan si det slik at jeg er svært mottakelig for nostalgi. Jeg har et romantisk forhold til det rurale USA, enda jeg ikke tror det er noe som er verdt å hige etter.

 

prærie2

 

Uskyld og kynisme

 

– Hvordan ser du for deg denne jenta – hun virker som en opprører?

 

– Det liker jeg! Selv forstår jeg henne først og fremst som innesluttet. Jeg ser ikke for meg at hun spytter demonstrativt foran øynene til foreldrene, men at hun lurer på hvem hun er eller har blitt. Var ikke hun engang en vakker og uskyldig pike? Hvordan har hun blitt så mørk og likegyldig til sinns? Hun erfarer nok en tapt uskyld, som i tur gjør henne litt ekstra kynisk ovenfor verden.

 

– Er hun også litt selvutslettende – ønsker hun at han riper henne opp? Eller er det en god gammeldags og het romanse hun ønsker seg – som i at han riper opp en fyrstikk og sets her on fire?

 

– Denne drømmen om en cowboy er både naiv, i romantisk forstand, og litt desperat. Det er en drøm om å finne en annen ensom sjel å smelte sammen med, en drøm å bli skapt på ny (et nytt jeg eller en ny tilværelse). Og om hjernen din produserer aske, trengs det litt krutt. Hun har tenkt for mye, hun kan trenge litt godt gammeldags begjær … Jeg lurte forresten lenge på om jeg skulle skrive ’ripe opp’ eller ’ripe av’, og endte på ’ripe opp’ fordi det høres litt voldsommere ut – for så vidt også voldeligere. Skapelse er litt voldelig, er det ikke?

 

– Absolutt, det kan være både vondt og utslettende. Men du, hva driver du med ved siden av skrivinga? Jobber du, studerer du, hva er du opptatt av, hva leser du?

 

– Jeg har en bachelorgrad i områdestudier på baken, men sikter meg nå inn på en master i sosialantropologi. Jeg bor og studerer i Oslo. Jobber litt i en studentbokhandel, løper litt, spiller litt basket. Jeg bor på Blindern Studenterhjem – noe som er en slags livsstil i seg selv. Jeg er opptatt av alt og ingenting. Før hadde jeg en slags humanitær og idealistisk profil, nå om dagen kan det kanskje sies at jeg er mer filosofisk og selvsentrert.

 

Humanitær idealist eller selvsentrert filosof, vi gratulerer uansett med utmerkelsen – med følgende jurykommentar:

 

Juryens kommentar: Det veike, det vakre og det nonchalante

 

Livsglød og det meiningsfylte innhaldet i spontant levd liv går ikkje særleg godt saman med tankar som: ”Kva er eigentleg vitsen med å leva?”, ”Kvifor gjer deg dette?”, ”Går eg på den rette måten?”, ”Er eg vakker nå?”
Ved å tenkja gjennom det som ein heilt naturleg har lyst og trong til å gjera, kan ein, som diktaren her skriv, tøma tilværet totalt for meining og tenkja den levande flyten i bitar og i stykke.

Men diktet har ikkje ein enkel bodskap, der noko ”dårleg” vert sett opp i kontrast til noko anna og ”godt”. Alt tittelen er tvetydig og underleggjerande; for kva forstår me med eit ”præriebarn” og kva slags figur er denne ”cowboyen” som dukkar opp i diktet?

Huset på prærien der eit præriebarn kan halde til, eller indianartipen der ”præriens prinsesse” kan posera, og ”det ville vesten” der cowboyen og bakhald høyrer heime, er mytiske landskap skapte av ein overivrig og kapitalhungrig underhaldningsindustri.

 

 

«Skreller av lag på lag»

 

Dermed skreller diktet av lag på lag av det tenkte og det autentiske, og bit seg sjølv i halen med sitt vesle brennande håp.

Korleis skal ein, når ein først har tenkt tilværet i stykke og vorte påverka av all verdas merkelege bilete av ”det naturlege livet”, makta å koma attende til ein levande, pustande kombinasjon av det veike og det vakre og det nonchalante?

Det veit me. Men verken me eller diktaren vil seie det vidare. Dette får du greie ut sjølv.

Med hoftekammen.

For juryen,
Helge Torvund

Juryen består av Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja.

—–

 

MÅNEDENS DIKT:

 

Præriebarn

jeg har tømt tilværelsen for innhold
jeg tenkte den i stykker

et veikt og vakkert pikebarn
sa de voksne at jeg var

så ikke for seg den nonchalante måten
jeg spytter aske ut på asfalten

men jeg har et snevert håp i bakhold
om en cowboy med ei fyrstikkeske

som skal dra fingeren over hoftekammen
og ripe opp en ny

marie b.


Les de andre augustfinalistene!

 

(Foto: Privat)

 

 

 

 

0 Delinger