Barnet i storpolitikken

«Selv om faren til Pierrot Fischer ikke døde i første verdenskrig, pleide mora hans Émilie alltid å påstå at det var krigen som drepte ham.»

Slik åpner John Boynes seneste roman Gutten på toppen av fjellet, en bok som blir beskrevet som en oppfølger til, men som likevel kan leses helt uavhengig av, Gutten med den stripete pysjamasen (2006).

Vi befinner oss i Paris. Pierrot Fischer har fransk mor og tysk far. Faren messer om den urettferdige behandlingen av tyskerne etter første verdenskrig, som han selv tok del i og ble formet av. Traumene etter krigen gjør ham stadig mer alkoholisert, bitter og voldelig.

«‘En vakker dag skal vi ta tilbake det som er vårt’, sa han og så gutten rett i øynene. ‘Og når vi gjør det, må du huske hvilken side du står på. Du ble kanskje født i Frankrike, og du bor kanskje i Paris, men du er tysk tvers igjennom, akkurat som meg. Ikke glem det, Pierrot.’»

Pierrot er fire år gammel når faren reiser tilbake til Tyskland. Han dør der.

Når Pierrot er sju år gammel, dør moren av tuberkulose. Hun jobber seg ihjel. Året er 1936.

Etter et kort opphold på et barnehjem, blir Pierrot sendt til sin tante Beatrix – farens søster. Hun tar ham med til Tyskland, til et landsted på toppen av et fjell, helt ved grensen til Østerrike. Her får han beskjed om å lyde navnet Pieter – han er tysk nå – og bryte brevkontakten med bestevennen Anshel i Paris. Anshel er jødisk.

Når husherren og husfruen melder sin ankomst, blir det hektisk aktivitet. Alt må være perfekt. Alle må være perfekte. Stedet er Berghof. Husherren heter Adolf, husfruen Eva. Tante Beatrix er Hitlers husholderske.

FRA BARN TIL BØLLE

Hva skjer med barnet om dets nærmeste tillitsperson er en av tidenes jævligste menn?

Etter hvert som Pieter vokser opp, blir husherren en farsfigur for ham, komplett med de holdningene faren selv hadde før han døde. Og Pieter blir en slags maskot for Herr Hitler. Han lar seg blende av estetikken, idealene, makten, og påvirkes av husherren i ett og alt.

Parallelt med krigens utvikling fra sped begynnelse til brutal slutt og påfølgende oppgjør, følger vi Pierrot/Pieters sjelelige utvikling fra barn til ungdom til voksen. Ungdommen er en tid for opprør, for identitetsdannelse. Hva om man danner «feil» identitet?


John Boyne:
Gutten på toppen av fjellet

Barn og ungdom
Fontini
221 sider
Rune R. Moen

«Hva var det som skjedde med deg, Pierrot? Du var en så søt gutt da du kom hit den første gangen. Er det virkelig så lett å ødelegge et uskyldig barn?»

Dette er et sentralt spørsmål i boken. Overgangen fra barn til bølle er urovekkende rask – men er den overraskende? Pieter har allerede gitt avkall på sitt navn, sitt hjemland og sin beste venn. All kontakt med den han var, er nå borte, erstattet med ensomhet og isolasjon. Det er ingen andre barn på toppen av fjellet. Og bare én person med reell makt. All makt. De som forsøker å redde Pieter ut av Hitlers klør, våger ikke være tydelige nok. Han får ikke ting forklart. Etter hvert ønsker han heller ikke å forstå.

Pieter velger den sterkes side. I prosessen sviker han både seg selv og dem som kunne tenkes å redde ham.

«‘Men jeg var bare et barn’, tryglet Pieter. ‘Jeg visste ingenting. Jeg forsto det ikke.’»

Kan vi klandre et barn – og en hel generasjon? Kan vi tilgi? Er det menneskelig å bli umenneskelig?

Gutten på toppen av fjellet er en moralsk fortelling om hvor lett det er å påvirke og bli påvirket, om de valgene vi tar og de valgene som blir tatt for oss, om ansvar og anger, og, ikke minst: tilgivelse.

«‘Du må aldri late som om du ikke visste hva som foregikk her. Du har øyne, og du har ører. Du satt inne på det rommet mange ganger og tok notater. Du hørte alt sammen. Du så alt sammen. Du visste alt sammen. Og du vet også hva du selv er ansvarlig for. (…) Hvilke dødsfall du selv har på samvittigheten. Men du er fortsatt en ung mann, du er bare seksten år. Du har mange år foran deg til å akseptere at du er medskyldig i disse tingene. Du må bare aldri si til deg selv at du ikke visste noe. (…) Det ville være den største forbrytelsen av dem alle.’»

Gutten på toppen av fjellet er velskrevet og velkomponert. Boken er sømløst oversatt av Rune R. Moen. Her er det ikke en setning som skurrer.

Synsvinkelen ligger hos Pierrot/ Pieter. Sympatien for barnet Pierrot blander seg med avsky for ungdommen Pieters urovekkende utvikling og vissheten om verdenskrigens redsler. Det er så hjerteskjærende, både i det små og i det store, at man er fristet til å se en annen vei mens man leser.

Hvert kapittel utfyller og utvider det foregående. Slutten er både overraskende og åpenbar, og øver tilbakevirkende kraft på hele boken – en game changer som gjør at man får lyst til å lese boken på nytt. Dette høres kanskje kryptisk ut. Men jeg vil ikke spoile – bare tease. For å forstå akkurat hvor bra denne boken er, må du lese den selv.

Inngående kjennskap til annen verdenskrig er ingen forutsetning for å få utbytte av denne boken. Men det hjelper å vite litt. Og man ønsker kanskje å vite mer etter endt lesing? Boken burde vært pensum på ungdomstrinnet. Og i voksenlivet.

Dette er en «coming of age-roman» utenom det vanlige. Den slipper ikke taket etter endt lesning. Gutten på toppen av fjellet er rett og slett en klassiker.

 

HILDE MATRE LARSEN

 

Hovedfoto: Wikimedia commons

 

-- annonse --