Ironi for nybegynnere

En historie har alltid to sider. Særlig denne historien.

Mats og Emil graver et hull. De leter etter noe utrolig fantastisk. De graver og graver på kryss og på tvers, og nedover, nedover. Så sovner de. Så faller de. Så lander de.

Mats og Emil graver og graver. De er hele tiden i nærheten av å finne stadig større diamanter, men endrer alltid, og i siste liten, graveretning. Hunden deres lukter lunta – den skjønner akkurat hvor nær de er noe utrolig fantastisk. Det ser på ett punkt ut som hunden trygler leseren om hjelp. Til slutt sovner Mats og Emil. Hunden graver videre etter et kjøttbein. Og plutselig: Alt raser: hullet, hunden, kjøttbeinet, Mats og Emil. Etter endt fall er de tilbake der de startet. Eller?

Welcome to the Twilight Zone. For barn.

DOBBELT BUNN

Mac Barnett og Jon Klassen har laget billedbøker før, sammen og hver for seg. Flere av dem – denne inkludert – er prisbelønte. Mats & Emil graver et hull er en billedbok blottet for redundans. Med redundans menes at bildene er overflødige som informasjonskilde – de gjentar bare det teksten sier uten å tilføre noe nytt. Med mindre det er et veldig viktig poeng som skal understrekes, er det å duplisere informasjon på denne måten unødvendig for å forstå hva som foregår i boken. Det blir også kjedelig for leseren, og sperrer for fantasi og utforskertrang hos barnet (og den voksne).


Mac Barnett / Jon Klassen (ill.):
Mats & Emil graver et hull

Barn og ungdom
Mangschou
40 sider
Margrete Rasmussen

Så ikke her. Snarere tvert imot! I Mats & Emil graver et hull forteller teksten hva Mats og Emil opplever. Samtidig forteller illustrasjonene hva guttene ikke får med seg. Slik går det til at illustrasjonene ikke bare mimer teksten – de motsier den. Samspillet mellom teksten og illustrasjonene gir historien en dobbelt bunn, og blir en kilde til komikk og undring underveis i lesingen.

Barnetts tekst er strippet til skjelettet. Den tilsynelatende tilforlatelige fortellerstemmen bidrar til ironien som oppstår i spennet mellom tekst og bilde. Klassens illustrasjoner føles tidløse. Fargevalget er jordnært – som seg hør og bør for en bok som handler om å grave i jorden. P

å de første sidene oppleves formatet på boken som vel luftig i forhold til bildestørrelse og tekstmengde, men så forstår vi hvorfor det må være slik: Illustrasjonene vokser i takt med spadetakene, og teksten flytter på seg i samsvar med illustrasjonene.

KLASSISK REFERANSE

Som Alice sovner og faller gjennom kaninhullet og entrer Eventyrland, sovner og faller Mats og Emil. Denne Alice-referansen har gjennomsyret barnelitteraturen i et par århundrer – en klassisk klisjé. Mats og Emil graver et hull er en oppfinnsom variasjon over temaet: Mats og Emil er langt mer aktive enn Alice – de har selv gravd hullet. De har for lengst spadd seg forbi the point of no return. De må gjennom til den andre siden for sin egen og for fortellingens skyld. Hvordan skal de ellers komme seg ut?

Mats & Emil graver et hull er en morsom bok å lese sammen med barn fra tre år og oppover. Både barnet som ser og den voksne som leser er aktive parter. Dette er en inkluderende bok som arter seg som en løpende samtale. Stå på- humøret til Mats og Emil smitter over på leseren.

De mindre barna vil ha glede av å finne og peke på det som Mats og Emil går glipp av, mens de større barna (og den voksne) vil undre seg over slutten – hullet i historien: Guttene er tilsynelatende tilbake. Katten sitter fortsatt på trammen … Men vent! Er de egentlig hjemme? Det treet i første oppslag – var det et epletre eller et pæretre? Og den værhanen – så den slik ut? Og blomsten, blomsten …? I siste oppslag har guttene gått inn i huset – til hva? Katten og hunden sender hverandre megetsigende blikk. Det er creepy.

Boken frister nok barna til evigmange gjenlesninger – til den voksnes vekselvise glede og lede.

Stå på-humøret til Mats og Emil smitter over på leseren.

 

HILDE MATRE LARSEN

Hovedfoto: Mangschou forlag

 

-- annonse --