Barnebøker blir stadig undervurdert

Tyra Teodora Tronstad (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

BOKETTERSYNET: Da hun begynte å skrive, fant Tyra Teodora Tronstad veien til nettsiden Diktkammeret. Der holdt poeten Helge Torvund diktleksjoner og det var dette som skulle bli hennes «skriveskole».

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.

Denne uka har vi spurt forfatter Tyra Teodora Tronstad. Hun er aktuell med Oppskrift mot ånder som knuser ting, en barnebok som hun har fått flere gode anmeldelser for.

Boken jeg leser nå

Jeg leser flere ting samtidig, men akkurat nå er det altså Det hvite kartet av Cecilie Enger. Jeg interesserer meg hvor hvordan hun jobber med historiske fortellinger. Hun får stoffet til å leve, kanskje fordi hun skriver så visuelt, eller er det fordi hun skriver såpass åpent at jeg får mulighet til å fylle ut mye selv? Og er det bare en god ting? Jeg liker at sånne spørsmål kommer til syne når jeg leser. Jeg leser også Learning to breathe fire av amerikanske J.C Herz, en totalt utdatert og litt morsom sakprosabok om crossfit skrevet av en dame som åpenbart har falt i gryta.

Boken som forandret livet mitt

Ah! Jeg vet ikke om jeg kan gi noen bestemt bok den plassen der. Men da jeg var fjorten, satt jeg barnevakt for noen smågutter. Faren ga meg ikke penger for jobben, men i stedet stakk han til meg en brukt pocketbok som i tillegg var på svensk. Det var selvsagt en enorm skuffelse. Men så begynte jeg å lese. Boken var Momo, eller kampen om tiden av Michael Ende. Jeg kan fortsatt kjenne på stemningen i den boka, og på gleden over at jeg ble så fullstendig revet med av et slags eventyr, en fabel.

Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet

Jeg leste nettopp Frida Nilssons Linnormenes land, en barnebok om to gutter som får en underlig fostermor. Nå er det bare Nilsson kan skrive som Nilsson, og jeg kan bare skrive som meg selv, men da jeg leste, tok jeg meg i å ønske at jeg kunne utnytte alle dramaturgiske muligheter like godt som hun gjør. Det er som om ingenting går til spille, hun lar alt ha betydning. Hun er på en måte nøysom og bruker hver smule av de mulighetene hun kaster inn i fortellingen. Det skinner av det.

Boken som har påvirket min skriving og forfatterskap mest

Det er lett! Da jeg begynte å skrive for lenge siden, fant jeg veien til en nettside Diktkammeret, der poeten Helge Torvund hadde diktleksjoner og var diktlærer i et diskusjonsforum på Dagbladets nettsider. Det var et himla liv der, og masse andre folk som skrev. Det som skjedde der, og de jeg møtte og etter hvert ble kjent med, ble en skriveskole for meg. Og diktleksjonene Helge Torvund skrev, ble senere utgitt som boka Diktkammeret. Der har du den! For mange av de leksjonene kan jeg fortsatt huske setninger fra. Viktige setninger som jeg har med meg når jeg skriver, for eksempel: «Se ting som om de var nye». Det er jo fundamentalt, selvsagt, det var derfor han skrev det. Men sånne viktige setninger er altså formulert i boka, men først og fremst i hukommelsen min.  

Boken som betød mest for meg da jeg var liten

Jeg lurer på om det må være Hvem skal trøste knøttet av Tove Jansson, gjendiktet til norsk av André Bjerke. Det er en forunderlig bok, og nå som jeg skriver dette, kom jeg på skriften: løkkeskrift hele veien, hadde det gått i dag? Den er skummel, vakker og musikalsk, og det var den da jeg leste den for barna mine senere, og det er den fortsatt.

Boken jeg synes er mest undervurdert

Nja, det med undervurdering skjer med barnebøker hele tiden. Da den kjente britisk-amerikanske barnebokforfatteren Patrick Ness var på Lillehammer for noen år siden for å snakke om den fantastiske boka Monsteret kommer, som da var gitt ut på norsk, fikk han minimalt med oppmerksomhet. Barne- og ungdomslitterære stjerner kan gjeste Norge nesten uten at det blir lagt merke til, og i hans tilfelle følte jeg at det var ganske pinlig.

Den siste boken som fikk meg til å gråte

Colson Whiteheads Den underjordiske jernbanen. Det er godt mulig at det nettopp er bruddet med realismen, og det i en bok som handlet om slaveriet i USA på 1800-tallet, som gjorde at jeg ble så berørt av den. Whitehead bryter jo med virkeligheten for å beskrive faktiske hendelser, han bryter altså med historien for å beskrive den, og det interesserer meg jo uansett. Jeg tror det sier meg noe om fortellingens kraft som jeg har bruk for å vite.

Den siste boken som fikk meg til å le

Å hjelpes, som jeg lo sist jeg satt og leste i Kornelias kokebok som jeg stadig finner i bokhylla hos foreldrene mine. Det er en antroposofisk kokebok fra åttitallet, og den overgår alt annet jeg har lest i å beskrive mat veldig uappetittlig. Hvordan vi kan la den ferdes gjennom tarmen på best mulig måte, slike ting. Sett melka i vinduet slik at den absorberer lyset. Det er esoteriske greier, og man får aldri lyst på fennikelte noen gang igjen.

Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest

Det er fryktelig mye jeg ikke har lest, og hver dag blir bunken større. Jeg prøver å konsentrere skammen min om andre ting enn dette.  

Boken om mitt liv – tittel

Fantasi er langsomt og hardt arbeid
(Som også er et sitat av Øyvind Rimbereid. Det har hengt over pulten min i årevis og der skal det alltid henge.)

 

 

 

0 Delinger