BARNEBOKPROFIL: Forfatter Heidi Christine Schømer lette etter noe litt sårt i seg selv, og fant karakteren Ruby. Det ville redaktøren ha mye, mye mer av.
Heidi Christine Schømer (f. 1973) har bakgrunn som lærer. I 2018 debuterte hun som forfatter med barneboken Elly juger IKKE!. Denne høsten er hun aktuell med romanen Blodvenner (Cappelen Damm).
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg hørte Gro Dahle si at man, for å skrive godt, må gå dit det gjør vondt, der skal man bryte stein. Jeg lette og fant noe i meg som var litt sårt, en hendelse som gjorde vondt, så jeg skrev ut fra dette, fant flere og ømme og litt vonde situasjoner, og brøt stein. Slik vokste Ruby frem; en litt ufyselig unge, sjalu, misunnelig og hissig, men også rettferdig, smart og snill. Og med sin handlekraft og supersterke følelser havner hun støtt i trøbbel. I utgangspunktet var boken mye kortere. Det var min redaktør, Pia Larsen, som utfordret meg til å skrive en roman. Hun likte Ruby så godt: Jeg vil ha mer – skrev hun til meg – jeg vil ha mye, mye mer! Denne boken ville derfor ikke vært i verden uten Pia.
– Tre barnebok-favoritter:
– Lisa Aisatos Odd er et egg og Ulf Starks Da pappa viste meg verdensaltet. Jeg har lest de igjen og igjen for barna mine, og de rører meg hver gang. Førstefavoritten er likevel Lotta-bøkene til Astrid Lindgren. Jeg elsker rampete unger og fryder meg over Lottas uskikkelighet: Sykkelskrabben Lotta stjal fra fru Berg, genseren hun klippet i stykker fordi den stakk så stikkete, Lotta som rømmer og flytter inn på loftet til fru Berg – jeg kjente meg sånn igjen i Lotta!
– Hvordan jobber du?
– Jeg jobber litt som en slags detektivarkeolog. Jeg tenker at fortellingene og karakterene mine finnes på ekte, men har forsvunnet. Min jobb er å avdekke, grave frem igjen. Hvem er de? Hva er de redd for, hva misliker de, hva lengter de etter? Og hva har egentlig skjedd? Først skriver jeg fort og rufsete, rabler i veg store mengder tekst, over alt skriver jeg; i bilen, på kjøkkenet, i sengen, på tur med hundene. Deretter saktere og mer forsiktig. All tekst printes ut og legges utover gulvet, så flytter jeg om på scener og avsnitt, klipper og limer, alt jeg har funnet må tilbake på plass. Også kaster jeg veldig mye, stryker og kaster, stryker og kaster. Vekk med unødvendige adjektiv og småord. Innimellom pirker jeg på tegnsetting og enkeltord. Jeg leser teksten høyt for meg selv. Det er musikk i setningene, så rytmen er viktig. Det vanskeligste er all strykingen. Det gjør vondt å stryke så mye, men jeg tror det som er strøket likevel er med. De strøkne setningene finnes bak eller under teksten og lyser den opp.
– Din egen favorittillustrasjon:
– Tegningene til Harald Wiberg i boken Reven og nissen.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Brødrene Løvehjerte. Alle mine høyt elskede dyr reiste til Nangijala den dagen de døde. Og for en trøst for ei lita jente!
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Karlson på taket. Han er så gøyal, frekk og fæl, og jeg ler høyt når jeg leser om ham. Jeg kjenner meg dypt og inderlig igjen. Sannsynligvis har jeg truffet ham mange, mange ganger – for det bor jo så klart en Karlsson i oss alle! Selv om vi gjemmer ham godt, og ikke viser ham frem.
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Ronja Røverdatter – for et liv hun lever! Med røverfamilien sin i Mattisborgen, vennen Birk og skogen full av dyr!
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Alvor! Bak det hyggelige, gøyale eller komiske må det være et annet slags alvor, noe veldig, veldig viktig må stå på spill.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Definitivt Pippi.
