Utkastet til boklov som nå er på høring, åpner for at lære- og fagbøker til høyere utdanning skal unntas bestemmelsene om fastpris.
Det er fire grunner til at studenter og fagbokforfattere burde omfavne denne muligheten: Den støtter utviklingen av norsk som fagspråk, sørger for billigere pensum for studentene, den sikrer kvalitet på læremidlene og legger til rette for formater som gjør at læringsstoffet blir tilgjengelig for alle, uansett funksjonsnivå og leseferdigheter.
Studenter, forelesere, forfattere, bokhandel og forlag – vi er alle enige om at læreboka på papir er en viktig grunnstein i studiene. Den sørger for god læring. Med et slikt felles mål må vi også sørge for gode vilkår for norskspråklige lære- og fagbøker i fremtiden. Da er neppe fastpris veien å gå.
Fastpris er et godt kulturpolitisk virkemiddel for å sikre at nye romaner, barnebøker, fakta- og sakprosa kan finne sine lesere over hele landet: Forlagene setter en pris på en ny roman av Helga Flatland og bokhandlerne på Karl Johan må ta samme pris som den på Notodden. Bokhandlenes aktivitet finner nye lesere og utvider markedet for boka. Dette er viktig for utbredelsen av lesing og tilgang på både skjønnlitteratur og sakprosa for alle i befolkningen.
For fag- og lærebøker treffer ikke fastprisen som kulturpolitisk virkemidlet like godt. Derfor åpner lovutkastet også for at fag- og pensumbøker for høyere utdanning skal holdes utenfor fastprisbestemmelsene. Det blir ikke flere kjøpere av grunnboka i barnehagepedagogikk ved at den er i fastpris. Trolig tvert imot. «Fastpris» høres trygt og forutsigbart ut, men i realiteten betyr det at bokhandelen ikke kan rabattere boka til studentene. Læreboka kan heller ikke inngå i bokhandlernes rabatterte pensumpakker. Jo lengre en bok er i fastpris, desto lengre tid tar det før de kommer på tilbud og i bokpakker. Forlagene må prise lærebøkene slik at de faktisk blir solgt uansett fast eller fripris. Priser vi bøkene for høyt, finner en større andel av studentene andre løsninger. Når fastprisperioden er over, kan bokhandlene konkurrere seg imellom på pris og pensum blir billigere.
Studenter kjøper færre og færre nye norske pensumbøker. Stram økonomi og bedre tilgang på bruktbøker, notater og andre ressurser gjør at ca. 50 % velger andre løsninger enn innkjøp av nye pensumbøker. Mens en student i 2011 i snitt kjøpte 3,2 bøker, var tallet i 2019 sunket til 2,3. I 2020 og 2021 sank bruktboksalget pga. pandemien, men i 2022 forsterkes tendensen igjen. Studenttallene øker, mens salget av norskspråklig pensum har falt betydelig. Dette svekker læringen, gjennomstrømmingen og kvaliteten på utdanningene. Å kjøpe brukt kan være fint for studentenes lommebøker på kort sikt. Men i en slik «grå» økonomi får verken forfattere, forlag eller bokhandel inntekter eller royalty. Det fører til at hele fundamentet for utvikling av norskspråklig faglitteratur svekkes, også på papir. Det er ikke det norske kunnskapssamfunnet tjent med på lang sikt.
Dagens tendens svekker også norsk som fagspråk. Norske fag- og lærebøker er særlig viktige for utviklingen av det norske fagspråket, og har stor betydning for norsk arbeidsliv og samfunnsliv. Med fastpris må ny, oppdatert faglitteratur på norsk tas ut av abonnementsordninger, korttidsleie og pakkerabatt, mens utenlandske titler ikke har denne begrensningen. Forlagene opplever økt etterspørsel etter tjenester de ikke kan levere. Institusjoner og studenter velger engelskspråklige foran norskspråklige alternativer, fordi dette finnes digitalt tilgjengelig, med oppdatert innhold.
Fastpris gir altså ikke den fleksibiliteten forlagene trenger for å investere i teknologi og i digitale læringsløp. Samtidig kan engelskspråklige forlag og teknologigiganter boltre seg i det digitalt modne norske markedet uten å møte reell konkurranse fra norske aktører. Dette påvirker hele bærekraften i forleggeriet, slik at også papirbokøkonomien blir skadelidende. Fastpris fører med andre ord til en mer sårbar økonomi og dårligere vilkår for læremidler og fagbøker på norsk i alle format.
I dag er omtrent 40 prosent av titlene på pensumlistene ved norske universitet og høyskoler på engelsk, og andelen øker. Norskspråklige læremidler taper terreng til engelskspråklige verk på pensumlistene allerede i dagens situasjon, der papirbøker fortsatt dominerer. Digitalisering forsterker denne tendensen. Men dette er like viktig for papirbøker: Nye engelske læreverk på papir kan rabatteres, inngå i pensumpakker eller ha digitale tilleggstjenester, mens norsk pensum holdes utenfor.
I Norge har vi en sterk tradisjon for å utvikle gode læremidler. En del av forklaringen på dette er solide akademiske forlag som konkurrerer på kvalitet. Overlater vi til utenlandske aktører, eller til UH-institusjonene selv, å produsere fremtidens læremidler, vil resultatet på sikt være at studentene får et dårligere tilbud.
Digitalisering er en rød tråd i alle strategidokumenter som angår UH-sektoren, og flere læresteder utvikler læremidler selv. Så langt er resultatene svært sprikende. Noen «digitale fyrtårn» skaper gode ressurser, men dårlig vedlikehold og mangelfull rettighetshåndtering preger dessverre mange av tilbudene. Forlagene tilbyr redaksjonell motstand og kan løfte kvaliteten selv på svært gode manus. Den redaksjonelle kvalitetssikringen sørger også for at læremidlene har en slik legitimitet og autoritet at de brukes på tvers av institusjonene. En uavhengig utgiver sikrer ikke minst at forskeren opprettholder den akademiske friheten til å velge publiseringskanal for eget åndsverk og kan motta royalty.
Alle studier viser at både studenter og forelesere fortsatt har stor tro på at den norskspråklige pensumboka har livets rett. Forlagene deler denne troen. Bokformatet er uovertruffent når de lange linjene og komplekse sammenhenger skal formidles og forstås. Samtidig har stadig flere behov for å søke i et større tekstkorpus, for sammendrag, øvingsoppgaver og ikke minst: Flere trenger ekstra tilrettelegging og støtte i studiene, særlig fordi antallet studenter med lese- og skrivevansker øker. Det at pensumstoffet finnes i flere format, er en stor hjelp. Og dette er det muligheter for allerede i dag. Men med fastprisen som foreslås blir det umulig å tilby studentene å abonnere på en komplett base med oppdaterte norske lærerbøker. Det blir også umulig å tilby leie av en digital bok i en måned. Dersom vi vil sikre et bredt læringstilbud også i fremtiden, må norske forfattere og utgivere har sammekonkurransevilkår og rammer som de store internasjonale aktørene.
Kommentaren er ved Akademisk utvalg i Forleggerforeningen, som består av:
- Hege Munch Gundersen, forlagssjef i Universitetsforlaget (leder, avbildet i toppbildet)
- Christian Haugsnes, leder for strategi og utvikling i Gyldendal Akademisk (til høyre)
- Birgit Skaldehaug, forlagssjef i Cappelen Damm Akademisk (til venstre)
