Tove Alsterdal skriver krim, men er ikke glad i blodige drap.
Glassnøkkel-juryen kalte Alsterdals bok Rotvelte (Gyldendal, oversatt av Rune R. Moen), som også ble kåret til årets beste svenske krim i 2020, for «en klassisk krim om en politibetjent som kommer tilbake til hjembygda». Her hjemme er hun aktuell med oppfølgeren, Synkehull, og hun er ikke den eneste krimskrivende svensken som inntar byen når dørene går opp for Krimmoro i hovedstaden.
Kan sammenlignes med ABBA
Forfatteren svarer slik på spørsmålet om hvorfor det er så mange svensker som prøver seg som mørkets fortellere:
– Du kan sammenligne det med ABBA og det svenske musikkundret. Mange svenske forfattere har lyktes i krimsjangeren, og det inspirerer andre til å prøve seg.
– Videre har vi i Sverige en sterk tradisjon som samfunnsfortellere, vi liker å fortelle historier fra vår egen tid. Bare tenk på Sjöwall & Wahlöö. Krimromanen er en av de aller beste plattformen dersom du vil skrive samtidsfortellinger.
Alsterdal mener Krimfestivalen i Oslo er den hyggeligste i sitt slag, og hun sier at hun ser enormt fram til å møte gode kolleger igjen – etter nedstenging og pandemi.
– Krimforfattere er, selv om de skriver om skumle ting, ofte verdens triveligste mennesker. Jeg tror vi har til felles at vi vil bearbeide frykten, vi kaster oss inn i det aller nifseste – og komme litt styrket ut på den andre siden, sier Alsterdal. Som de siste 20-årene har hatt et sommersted i Ådalen, en dal i kommunene Kramfors og Sollefteå. Stedet er blant annet kjent for hendelsene rundt en arbeidskonflikt i 1931, der fem mennesker ble skutt og drept.
– En av de fem var 20-åringen Eira, som sto og tittet på tumultene. Jeg hedrer henne ved å gi heltinnen i denne krimserien navnet Eira Sjödin, forteller Alsterdal, som også ville sette etterforskeren sin i et miljø der man kan trekke slektslinjene mange generasjoner tilbake; Der naboene husker besteforeldrene dine – og der hendelser og sagn fra fortiden fortsatt er en del av folkesjelen.
Var nervøs
– Mange minner, helt tilbake til 1700-tallet, veves inn og får være bakteppet. Samtidig ville jeg ikke at bøkene skulle tegne en konflikt mellom by og land. Eira har en fot i storbyen, og en i hjembygda, og hun trives like godt begge steder, slår Alsterdal fast. Og legger til at hun var smått nervøs da hun lot Ådalen få være stedet for en ny krimserie.
– Man vil jo ikke tråkke noen på tærne. Men det har vist seg at nervøsiteten min var bortkastet, folk som bor i området er veldig glade for at jeg setter stedet på kartet. Den vakre naturen her, som faktisk minner litt om den norske, blir nesten en egen karakter i bøkene.
At hun selv skulle begynne å dikte i mørke landskap, var lenge helt utelukket for henne.
– Jeg misliker sterkt vold og groteske detaljer, jeg kan faktisk ikke fordra det. Men spenningslitteratur er jo så mye mer enn det, den er utmerket dersom du vil utforske menneskelige relasjoner. Så jeg dveler ikke ved drap og blod i bøkene mine, det er relasjonene jeg vil ha tak i, jeg vil si noe om hva det vil si å være menneske, sier hun.
Kalenderen viste 2009 da hun utkom med Kvinnene på stranden, som var første bok ut fra henne i spenningssjangeren. Siden har det gått slag i slag med den ene mer prisbelønte krimboken etter den andre.
Må levere hver dag
Etter et knippe frittstående krimromaner var det i 2020 klart for første bok ut i serien med politietterforsker Eira Sjödin. Rotvelte ble en skikkelig leser- og kritikerfavoritt, og nye Synkehull like så.
– Det viktigste jeg lærte fra samarbeidet med Liza Marklund? At det ikke noe å vente på – hver dag bør man levere og skrive i vei. Hun har en arbeidsmoral det virkelig står respekt av, og hun er virkelig knallgod på å skrive fram intriger.
– Jeg har også lært mye av hennes måte å takle kritikk på. Kritikk er helt klart i bokens interesse, og at noen gir deg tilbakemeldinger – på hva som er bra, og hva som er mindre bra – er ofte helt avgjørende for et godt sluttresultat.
