Gøhril Gabrielsen mener mange bøker ikke får den oppmerksomheten de fortjener. I denne ukens Bokettersynet løfter forfatteren frem nettopp noen slike utgivelser.
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.
Denne uka har vi spurt forfatter Gøhril Gabrielsen, som er aktuell med romanen Etter oss.
Boken som forandret livet mitt
Jeg lovet deg aldri en rosenhage av Hannah Green. Foreldrene til venninna mi var medlemmer av Den norske Bokklubben, og da jeg tilfeldigvis trakk boka ut av hylla deres og begynte å lese, ble jeg fullstendig oppslukt. Jeg var tretten, siden har jeg vært tiltrukket av irrgangene i menneskesinnet, og ikke minst vært avhengig av bøker.
Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet
Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck.
Boken som har påvirket min skriving og forfatterskap mest.
Forvandlingen av Franz Kafka nørte opp under skrivelysten, mens Et stort øde landskap av Kjell Askildsen satte fyr på selve skrivingen. Kroppskunstneren av Don DeLillo, Kravløs ulykke av Peter Handke og I det mørke landet av J.M. Coetzee er også bøker som har betydd mye for meg.
Boken som betød mest for meg da jeg var liten
Jeg er en av fem søsken og vi ble aldri lest for, men jeg kan huske at jeg brukte mye tid på bildene i Mitt skattkammer, en bokserie med eventyr fra hele verden. Illustrasjonen på omslaget til Svimlende muligheter, ingen frykt, min andre roman, er hentet fra en av bøkene i serien. Tegningen skremte meg veldig. Hvorfor blir noen slemme? Hvorfor vil ikke alle det gode?
Boken jeg synes er mest undervurdert
Altfor mange bøker er undervurderte, nettopp fordi de ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. I mengden av glemte og oversette utgivelser vil jeg trekke frem henholdsvis Beanca Halvorsens studie av forfatteren Elfriede Jelinek, Piker, Wien og klagesang, og Camilla Groths sonettkrans Rundt jorda.
Den siste boken som fikk meg til å gråte
Novellen Hunter i Huskvarna av Sara Stridsberg, som også er tittelen på hele samlingen. Når det er sagt, de beste bøkene rører meg sjelden til tårer, men utfordrer meg på en eller annen måte.
Den siste boken som fikk meg til å le
Vi er fem av Matias Faldbakken. Vil også anbefale De lemlestede av Hermann Ungar og Mine priser av Thomas Bernhard, romaner som ikke handler om norsk middelklasseliv, men som garantert vil få deg til å humre og trekke på smilebåndet.
Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest
Den unevnelige, siste bind i Samuel Becketts romantrilogi som også omfatter Molloy og Malone dør.
Boken om mitt liv – tittel:
Alltid hjemme, men like hjemløs.
