Alle disse øyeblikkene

Hver søndag fremover inviterer vi ymse bokfolk å sirkle inn selve øyeblikket i sine bokliv. Vi etterspør kun ett. Men vi innleder med et gedigent unntak fra dette og starter med et litt større smell. Hva er vel bedre enn å gi frikort til en fersk femtiårsjubilant? Gyldendals redaksjonssjef for oversatt skjønnlitteratur, Cathrine Bakke Bolin, har blitt behørig feiret både med stor mottagelse på forlagshuset og ditto fest på hjemmebane.

Dylan og platåsko

Cathrine Bakke Bolin beskriver oversattredaksjonen i Gyldendal som «verdens beste». Som redaksjonssjef for nettopp denne kategorien i et forlag hvor det renner over med nobelprisvinnere, må øyeblikkene nødvendigvis bli mange. For oss er det bare å åpne låvedøra på vidt gap:

– Jeg har fått oppleve så enormt mye i denne jobben. Jeg har delt seng med Lena Andersson og diskutert Karl Ove Knausgårds Min kamp inn i de sene nattetimer, vi har hatt Ian McEwan på torsk og rødvin hjemme i Moss og diskutert moralske og etiske problemstillinger knyttet til ekteskap og skilsmisser og plutselig død. Jeg har gått to skritt bak Fay Weldon, en hel dag, med en bærepose Red Bull og langet ved behov slik at blodsukkeret hennes var høyt nok til debattene hun skulle delta på, og jeg har kjøpt tannpasta til John Irving som jeg hentet på Gardermoen, han kom rett fra Amsterdam, og der fant han bare kondomer. Jeg har vært på Dramaten i Stockholm under minnemarkeringen for Henning Mankell, for så å drikke vin og diskutere forfatterskapet hans i en liten krets med blant andre Patti Smith. Jeg hatt lange samtaler med Sara Danius om Marcel Proust og Bob Dylan, og om platåsko – Prada eller MiuMiu? Jeg har sittet side ved side med David Lagercrantz i paneldebatt om videreføringen av Stieg Larssons univers og karakterer, jeg har fått delta ved Svenska Akademiens nobelprisutdeling hele to ganger, samme år som jeg forsvarte og forklarte hvorfor utgivelsen av Fifty Shades var riktig og satt i leiligheten til John Freeman i New York og la planer for et norsk Granta. Jeg har vandret sene kveldstimer rundt i Oslo med Edward St Aubyn, som lider av insomnia og hver kveld vender tilbake til sitt alter ego Patrick Melrose.

Skulle bygge kommersiell portefølge

Alt dette er hun svært takknemlig over å ha fått med seg:
– Disse opplevelsene bygger karakter og dannelse, fordi de viser spennet i det vi holder på med, og fordi de handler om det viktigste vi gjør; å være tilstede for forfatterne våre og nettverkene våre – og å sørge for å være de beste forleggerne, sier Bakke Bolin, og legger til: – Jeg er takknemlig for å jobbe i et forlag som forstår akkurat dette, som lar oss fly høyt og langt, som stiller usannsynlige krav, men som har en ambisjon – på vegne av leserne og litteraturen og det offentlige ordskiftet.

Cathrine Bakke Bolin ble ansatt i Gyldendal for nøyaktig 15 år siden, på sin egen 35-årsdag. Da hun fikk telefon fra Janneken Øverland:

– Oppdraget mitt den gangen var å bygge en kommersiell portefølje.

Enough, mrs Bolin!

Starten var tøff: – Den første boken jeg fikk redaktøransvar for, var klassikerutgaven av James Joyce’s Dublinere, og med det gleden av å jobbe med sagnomsust rettighetsforvalter og barnebarn Stephen James Joyce. Den utgivelsen ble min svenneprøve.

For dette viste seg å bli alt annet enn en lett ferd: Stephen James Joyce var skeptisk til oversettelsen – eller oversettelser i sin alminnelighet, det var uaktuelt å trykke et forord eller et etterord, og det som allerede var skrevet, underkjente han. Verket skulle ikke presenteres i møter med bokhandel, ikke tilgjengeliggjøres i bokklubb, lydfil var uaktuelt, boken skulle ikke være gjenstand for markedsføring eller offensive salgstiltak, den trengte knapt et omslag – og måtte den ha det, fikk det være nok med forfatternavn og tittel. James Joyce var nemlig større enn alt dette – og Stephen James Joyce var motvillig og hadde verden i vrangstrupen.

– Jeg argumenterte som best jeg kunne i løpet av noen svært ubehagelige måneder, svarte på illsinte brev i tide og utide, ignorerte de obskure meldingene som ble lagt igjen på telefonsvareren, de er ikke egnet for gjengivelse, og forsøkte å forstå de rabiate faksene som tikket inn – inntil kontakten vår ble brutalt brutt med et «Enough, mrs Bolin. Enough!»

Streben etter kvalitet

Etter dette har det fulgt femten mer løfterike, om enn omskiftelige, år:
– Forleggeriet har endret seg voldsomt gjennom disse årene, Gyldendal er et helt annet forlag, og vi jobber mot en uendelighet av flater her på huset, sier Cathrine Bakke Bolin, og legger til: – Noe er heldigvis uforanderlig, og det er forlagets streben etter kvalitet – enten det er snakk om klassikerne våre, Nobelprisvinnerne, de nye litterære stemmene, krimporteføljen eller de store episke dramaene.

– Hva med fremtiden?

– Historiefortellingen står sterkere enn noen gang. Å gjenkjenne god kvalitet og å sikre og utvikle et norsk språk som hjelper oss å forstå og sette ord på den verdenen vi lever i, er og blir viktig.

NOBELPRIS – I ÅR IGJEN: Cathrine Bakke Bolin flankert av forlagsdirektør Anne Cathrine Knudsen (t.v.) og oversetter Julia Wiedlocha.